Solidaritet og empati er nøkkelen til en bedre verden. Når vi ser noen som står alene i en storm av ubehageligheter, er det vår plikt å løfte dem opp.
En ung gutt i klasserommet la merke til en kamerat som ikke fikk den omsorgen han fortjente.
Denne hjertevarme handlingen har inspirert gutten til å sette ord på det som skjedde.
Kilder: Hrtwarming / oversatt av Smud.no
«Jeg kjente en gutt på ungdomsskolen som aldri sa et ord. Jeg var ganske stille og ensom selv, men jeg hadde valgt å ha det slik.
Han satt alene å spiste lunsj. Siden jeg ikke hadde noen å være med, satt jeg med ned og spiste ved siden av han hver eneste dag. I stillhet.
Jeg la fort merke til at han var i mange av klassene mine, så jeg begynte å sette meg ved siden av han i de timene vi hadde sammen.
Når han trodde at ingen så han, smilte han av vitser eller tegnet kruseduller. Så fort han oppdaget at noen så hans vei, stivnet han helt.
De andre barna begynte å erte ham litt. De prøvde å få han til å snakke, og spurte masse om hvorfor han aldri prata.
Det virket ikke som om han ble noe brydd av det. Han pleide bare å trekke på skuldrene eller smile forsiktig.
Men det som virkelig gjorde meg sint var når lærerne rettet oppmerksomheten mot han. Noen ganger når de skulle stille spørsmål til elevene etter tur, ville de stoppe opp når de kom til han og le av at han ikke kom til å svare.
Han ble nummen og stille når dette skjedde.
En dag klikket jeg og sa til en lærer:
«La han være for f*en! Hvis du føler behov for å være kul foran en gjeng ungdomsskoleelever ved å håne et barn, da er du en patetisk person!»
Jeg kommer aldri til å glemme hvordan gutten så på meg da jeg ble sent til rektors kontor. Han hadde munnen sin åpen som om han hadde lyst til å si noe.
På rektors kontor snakket en rådgiver med meg og fortalte at faren til gutten døde i Afghanistan. Etter det hadde han ikke snakket med noen andre enn sin mor.
Jeg har lært mye om mennesker på grunn av han. Jeg har lært hvor onde de kan være. Jeg har lært hvor snille og medfølende de kan være. Men det viktigste jeg lærte fra ham var at det mest verdifulle i livet er styrken som ligger i å lytte.
Jeg prøvde å ta livet mitt i november det samme året, og jeg var borte i noen uker. Hele skolen visste dette fordi broren min gikk på samme skole. Jeg var en dum tenåring som ikke forsto verdien av mitt eget liv.
Da jeg kom tilbake ventet gutten på meg ved skapet mitt.
Han sa hei.
Jeg trodde det var noen andre han sa det til, men så ga han meg en klem og sa hei på nytt.
Det var det mest meningsfulle noen hadde sagt til meg hele den perioden.
Jeg gråt en skvett og etter den dagen begynte han å snakke med meg regelmessig. Det var først små ting som hei og farvel, men etter hvert begynte han å spørre meg om hvordan dagen min hadde vært.
Før jeg visste ord av det fikk han latterkrampe av alle mine dumme vitser.
Han visste mer om meg enn noen andre. Fordi han lyttet.
Hvis du snur deg vekk og overser at andre blir mobbet, kan du like gjerne være mobberen. Kjemp mot mobbing når du er vitne til det.»
