Kilde: Rumorhasitlegends
«Hver lørdag, gikk jeg og bestefar til eldrehjemmet noen blokker unna huset vårt.
Mamma likte det ikke fordi hun mente jeg burde være ute og leke med vennene mine, men jeg likte å være med bestefar. Vi dro for å besøke de gamle menneskene som bodde på eldrehjemmet fordi de ikke lenger kunne ta vare på seg selv.
«De som besøker de eldre og syke gir dem liv», sa alltid bestefar.
Først besøkte vi frøken Olsen. Jeg kalte henne «kokken». Hun likte å snakke om da hun pleide å være en kjent kokk i Russland. Folk kom langveisfra for å smake på hennes kjente kyllingsuppe.
Deretter besøkte vi herr Meyer. Jeg kalte han «vitsemakeren». Vi satt rundt kaffebordet hans, og han fortalte oss vitser. Noen var veldig morsomme. Noen var ikke morsomme i det hele tatt, og noen skjønte jeg ikke i det hele tatt. Han lo av sine egne vitser, og ristet og ble rød i ansiktet. Da klarte ikke jeg og bestefar å ikke le vi også, selv om vitsene ikke var morsomme.
Ved siden av «vitsemakeren» var herr Hansen. Jeg kalte ham «sangeren» fordi han elsket å synge for oss. Når han gjorde det, fyltes rommet med den vakre stemmen, så sterk og full av energi at vi alltid måtte slenge oss med og synge sammen med ham.
Vi besøkte også frøken Haugen, som vi kalte «bestemor», fordi hun alltid viste oss bilder av barnebarna sine. De var over hele rommet, i rammer, album og på veggene.
Så var det kvinnen med alle minnene. Hun hadde fylt rommet sitt med minner, som kom til liv når hun fortalte historier om de forskjellige tingene. Jeg kalte henne «mimrekvinnen».
Så var det herr Stange, «den stille». Han hadde ikke mye å si, men hørte alltid på oss da vi pratet til ham. Han nikket og smilte, og ba oss komme tilbake neste uke. Det sa alle til oss, selv resepsjonisten.
Hver lørdag dro vi dit, selv når det regnet. Vi gikk sammen og besøkte vennene våre, kokken, vitsemakeren, sangeren, bestemoren, mimrekvinnen og den stille.
En dag ble bestefar syk, og måtte på sykehuset. Legene sa de ikke visste om han kom til å bli bedre.
Lørdag kom, og det var på tide å besøke eldrehjemmet. Hvordan var det å gå dit uten bestefar? Så kom jeg på noe bestefar alltid fortalte meg: «Ingenting skal stå i veien for å gjøre en god gjerning». Så jeg dro alene.
Alle var glade for å se meg. De var overrasket over at bestefar ikke var med. Da jeg fortalte hva som hadde skjedd, så jeg at alle ble lei seg.
Kokken fortalte noen av sine hemmelige triks, vitsemakeren fortalte meg noen vitser. Sangeren sang en sang til meg. Bestemoren viste meg flere bilder. Mimrekvinnen viste meg flere minner. Jeg stilte den stille flere spørsmål, og da jeg ikke hadde flere spørsmål pratet jeg om hva jeg lærte på skolen.
Da jeg sa farvel til alle, sa resepsjonisten; «Takk for at du kom, og jeg håper bestefaren din blir frisk.»
Noen dager senere var bestefar fortsatt på sykehuset. Han spiste ikke, kunne ikke sitte oppreist, og snakket nesten ikke. Jeg satt meg i hjørnet av rommet, så han ikke så hvor mye jeg gråt. Jeg holdt hånden hans. Det var stille.
Så banket det på døren. Sykepleieren kom inn og sa det var besøk til bestefar.
«Er det her det er fest?», hørte jeg en kjent stemme spørre.
Jeg så opp. Der var vitsemakeren, kokken, sangeren, bestemoren, mimrekvinnen, den stille mannen og resepsjonisten.
Kokken hadde med litt hjemmelaget kyllingsuppe. Vitsemakeren fortalte noen vitser han aldri hadde fortalt før, og alle lo. Innen han var ferdig lo alle så mye at vi måtte tørke tårer hele gjengen.
Deretter viste bestemoren frem to kort hun hadde fått barnebarna sine til å skrive til min bestefar. «Bli frisk snart!» stod det skriblet med fargestifter.
Sangeren dro noen kjente sanger, og alle sang med. Mimrekvinnen fortalte om en gang for lenge siden da bestefar hadde gått gjennom en snøstorm bare for å komme og si gratulerer med dagen til henne.
Før jeg visste det, var besøkelsestiden over. Alle ba en kort bønn for bestefar, sa farvel, og sa at de håpet å se ham snart.
Den kvelden, ropte bestefar på sykepleieren å sa han var sulten. Snart satt han oppreist, og til slutt kom han seg ut av senga. Hver dag ble bestefar bedre, og ble sterkere og sterkere. Snart kom han seg hjem.
Legene var sjokkerte. De sa at måten han kom seg på var et mirakel. Men jeg visste hva hemmeligheten var: vennene hans gjorde ham frisk. Som bestefar selv sa; «De som besøker de eldre og syke gir dem liv».
Bestefar er bedre nå. Hver lørdag, går vi sammen for å besøke vennene våre; kokken, vitsemakeren, sangeren, bestemoren, mimrekvinnen og den stille mannen. Og resepsjonisten.»
For en inspirerende historie! Vi kan hjelpe hverandre uten å gi en krone. Å gi hverandre tid er det viktigste!
