Her kommer en rørende historie vi ikke kjenner opphavet til, men som er så fin at vi bare måtte dele den videre med dere. Ha klart lommetørklet før du leser videre.
I terminalen på en travel flyplass, omgitt av folk som haster forbi, stod en far og datter, hånd i hånd, og delte et øyeblikk av stillhet. Han var en mann med linjer av visdom og tid preget i ansiktet, klærne hans bar spor av et langt liv med arbeid og kjærlighet. Hans datter, en kvinne i sin beste alder, stod der med tårer i øynene, hennes kroppsspråk full av motstridende følelser – kjærlighet, sorg, og takknemlighet.
Hun husket tilbake til barndommens dager, da hennes far lærte henne å sykle, leste eventyr for henne før leggetid, og trøstet henne da hun følte seg tapt. Han hadde alltid vært der for henne, hans råd og kjærlighet var som en bauta i hennes liv.
Nå stod de der, i en flyplass full av farvel, men dette var et spesielt farvel. De visste begge at dette kunne være den siste gangen de så hverandre. Han var gammel nå, og hennes liv var etablert et annet sted, langt unna.
Med tårer i øynene, gav hun sin far en klem, en klem som bar vekten av alle årene de hadde delt, hver glede, hver sorg.
«Jeg er glad i deg, pappa,» hvisket hun. «Jeg ønsker deg nok!»
En nysgjerrig passasjer som hadde observert deres ømme farvel, trådte nærmere og spurte forsiktig om betydningen av disse ordene. Med en rolig og stødig stemme, forklarte faren at dette var en gammel familiehilsen, en ønske om balanse og takknemlighet i livet. Han snakket om viktigheten av å ha nok – ikke for mye, ikke for lite, men akkurat nok.
«Ikke bare i materielle ting,» sa han, «men i alle livets aspekter. Nok sol til å holde hjertet varmt, nok regn til å sette pris på solen, nok lykke til å holde livsgnisten ved like, nok sorg til å verdsette de små gledene. Nok fortjeneste til å dekke behovene, nok tap til å være takknemlig for det du har, og nok velkomster til å bære den siste avskjeden.»
Det var et budskap som berørte passasjeren dypt, og et budskap som han tok med seg da han fortsatte sin reise. Far og datter, stående i en omfavnelse, representerte noe mer enn et farvel; de sto som symboler på livets syklus, på kjærligheten som binder oss sammen, og på visdommen som overlever oss.
«Jeg ønsker deg nok, min kjære datter,» sa faren med et smil fylt av kjærlighet og stolthet. «Og jeg er evig takknemlig for hvert øyeblikk vi har delt.»
Med disse ordene, gikk hun mot utgangen, hennes skritt tunge, men hennes hjerte lettet av kjærligheten og visdommen hun bar med seg. Farvel var ikke en slutt, men en påminnelse om alt som hadde vært og all kjærligheten som fortsatt eksisterte, uansett avstanden.
DEL videre på Facebook om du synes dette var rørende.
