Roy Henry går nedover en gate i byen en dag, og han får øye på sin gamle skolekamerat, Fridtjof, litt lenger fremme. «Fridtjof, Fridtjof, hvordan går det?» hilser han sin gamle venn etter å ha fått oppmerksomheten hans.
«Ikke så bra,» sier Fridtjof.
«Hvorfor, hva har skjedd?» spør Roy Henry.
«Vel,» sier Fridtjof, «jeg har nettopp gått konkurs og jeg må fortsatt forsørge familien min. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.»
«Det kunne vært verre,» svarer Roy Henry rolig. «Det kunne vært verre.»
En måned eller så senere møter Roy Henry igjen Fridtjof, på en restaurant. «Og hvordan går det nå?» spør han.
«Forferdelig!» sier Fridtjof. «Huset vårt brant ned i går kveld.»
«Det kunne vært verre,» sier Roy Henry igjen, med total fatning, og går videre med sitt.
En måned senere treffer Roy Henry Fridtjof for tredje gang. «Vel, hvordan går det?» spør han.
«Å!» sier Fridtjof. «Ting blir bare verre og verre. Det er en tragedie etter den andre! Nå har kona mi forlatt meg!»
Roy Henry nikker med hodet og gir sitt vanlige optimistiske-smått smil, fulgt av hans vanlige ord: «Det kunne vært verre.»
Denne gangen griper Fridtjof tak i Roy Henrys skuldre. «Vent litt!» sier han. «Jeg skal ikke la deg slippe så lett denne gangen. Tre ganger i løpet av de siste månedene har vi møtt hverandre, og hver gang har jeg fortalt deg om den siste katastrofen i livet mitt. Hver gang sier du det samme: ‘Det kunne vært verre.’ Denne gangen, for Guds skyld, Roy Henry, vil jeg at du skal fortelle meg: hvordan i himmelens navn kunne det ha vært noe verre?»
Roy Henry ser på Fridtjof med det samme lille vispet av et smil. «Det kunne vært verre,» sier han. «Det kunne skjedd med meg.»
DEL på Facebook om du synes denne var morsom! 😂
