Det begynte som en helt vanlig fredagskveld. Baren var halvfull, stemningen var dempet, og i hjørnet suste det lav jazz ut av høyttalerne.
Hun satt alene med et glass vin og skrollet distré på mobilen da han kom bort. Han hadde det vennlige smilet, en trygg og litt sjenert utstråling, og hun tenkte: «Endelig en som ikke prøver seg med sjekkereplikker fra 90-tallet.»
Samtalen fløt. De lo, delte historier, og etter hvert var det som om de hadde kjent hverandre i evigheter. Da han foreslo å dra hjem til ham for et siste glass, takket hun ja – nysgjerrig, spent og med varme i blikket.
Leiligheten var ryddig og lun. Men det var først da hun kom inn på soverommet at hun virkelig stusset.
Langs alle veggene, fra gulv til tak, var det hyller – fulle av bamser.
Store, små, mellomstore. De minste var plassert nederst, og jo høyere opp du så, jo større ble bamsene. Som et slags systematisk bamsehierarki.
Hun ble først litt overrasket, men så smeltet hun nesten.
«For en myk sjel!» tenkte hun. «En mann som ikke er redd for å vise følelser. Dette må være et tegn.»
Kvelden utviklet seg, blikk ble til kyss, og kyss ble til lidenskap.
Etter en intens og varm natt, lå de stille ved siden av hverandre. Hun så på ham med et tilfreds smil og strøk ham lett over brystet.
– Så… hvordan var det for deg? spurte hun med et lekent glimt i øyet.
Han kikket på henne uten å endre ansiktsuttrykket, og svarte tørt:
– Du kan ta en bamse fra den nederste hylla.
