En solrik ettermiddag tusler en liten, krokrygget gubbe inn på den lokale iskrembaren. Han er iført brun cordfløyelsbukse, en strikket vest og en sixpence som nesten dekker hele hodet. Bevegelsene hans er så langsomme at det nesten virker som tiden har skrudd ned farten for hans skyld.
Inne i baren er det svalt, og lukten av jordbær, vaffelkjeks og barndomsminner fyller rommet.
Han nærmer seg disken med myke, forsiktige steg – som om gulvet var laget av egg. Deretter begynner han å klatre opp på den høye barkrakken. Det tar tid. Først et lite hopp, så en pustepause, deretter et lite dytt med kneet – og til slutt sklir han opp med et stønn og lander med et «uff!»
Jenta bak disken, en blid tenåring med musefletter og rosa forkle, smiler varmt.
«Hei, hva kan jeg friste med i dag?» spør hun vennlig.
Den gamle mannen puster tungt et par sekunder, retter litt på brillene og svarer med svak, men bestemt stemme:
«Æ tar en bananasplitt, takk.»
Hun nikker og begynner å notere, men kikker så forsiktig opp og spør med myk stemme:
«Knuste nøtter?»
Han stirrer tomt fremfor seg et sekund, som om spørsmålet krevde dyp refleksjon.
Så snur han hodet sakte mot henne, løfter øyenbrynene og svarer:
«Niks. Leddgikt…»
