På en liten gård i Trøndelag, langt unna byens mas og kjas, levde en bonde som virkelig begynte å bli frustrert. Han hadde en ku som oppførte seg … vel, merkelig.
Denne kua hadde bestemt seg for at oksen, den stolte og muskuløse karen som skulle være gårdens alfahann, ikke var verdt så mye som et lite blikk. Hver gang oksen nærmet seg, la kua seg bare elegant ned, som om hun var på piknik, og stirret drømmende i motsatt retning. Som om hun tenkte: «Er dette alt gården har å by på?»
Til slutt hadde bonden fått nok. Han grep telefonen og ringte til dyrlegen.
Dagen etter kom dyrlegen ruslende opp gårdsveien, iført sin gamle, slitte frakk og med en verktøykasse full av rare instrumenter.
«Ja, god dag,» sa dyrlegen med et nikk. «Hva gjelder det denne gangen, bonden?»
«Det gjelder kua der borte,» svarte bonden og pekte på den tilsynelatende likegyldige kua som lå i gresset.
«Hver gang oksen går bort til henne, legger hun seg ned og ser demonstrativt i en annen retning. Jeg skjønner ikke hva som feiler henne!»
Dyrlegen stilte seg opp, kikket på kua, skrapte seg litt på haken og sa så, nesten som om han hadde løst en krimgåte:
«Si meg … e kua fra Steinkjer?»
Bonden sperret opp øynene.
«Ja, det er hun faktisk! Hvordan i all verden visste du det?»
Dyrlegen smilte litt, kikket bort på kua og svarte:
«Kona mi e også derfra.»
DEL gjerne vitsen med dine venner om du fikk deg en god latter! 🤣
