VITS: En kald og klar høstdag på Sørøya i Finnmark bestemte en erfaren jeger seg for å invitere presten fra bygda med på jakt. Presten hadde aldri vært på jakt før, men syntes det hørtes både spennende og fredelig ut. Sammen trasket de gjennom lyng og stein mens vinden blafret i de tykke jakkene deres.
– Det er noe eget med stillheten i naturen, sa presten, mens han speidet utover det åpne landskapet. Jegeren nikket og mumlet noe om at stillheten snart skulle brytes.
Plutselig hoppet en hare fram fra en busk. Jegeren hevet geværet, sikta nøye, og fyrte av et skudd. Men kula suste forbi haren, som raskt forsvant inn i skogen.
– HÆLVETE! ropte jegeren så det runget mellom fjellene.
Presten sperret opp øynene og så strengt på jegeren. – Slike ord passer seg ikke, min venn. Gud ser alt, og du risikerer å pådra deg Hans vrede. Husk, lynet kan slå ned når som helst, sa han alvorlig.
Jegeren mumlet en unnskyldning, men irritasjonen over bomskuddet lå fortsatt i ansiktet hans. De fortsatte jakten i taushet.
Etter en stund fikk jegeren øye på en ny hare som pilte over en snødekt slette. Hjertet hans begynte å hamre. Denne gangen skulle han ikke bomme. Han stoppet, pustet dypt inn, siktet nøye, og trakk av. Skuddet runget i lufta, men haren forsvant like hel.
– SATAN! ropte jegeren i ren frustrasjon.
Presten ristet på hodet og skulle nettopp til å preke om bannskap og synd da en mørk sky samlet seg over dem. Et kraftig lyn fløy gjennom himmelen og slo ned – rett på presten! Han falt til bakken som en sekk poteter.
Et øyeblikk var det helt stille. Så runget en dyp og mektig stemme fra himmelen:
– DÆVEN, Æ BOMMA!
