En dag gikk Jens gjennom byen, og lukten av nystekte pølser slo imot ham idet han passerte den lokale pølsebua. Den deilige duften fikk magen hans til å rumle. «Ah, en varm pølse nå hadde vært perfekt!» tenkte han og bestemte seg for å unne seg en liten matbit.
Han gikk bort til luka og møtte blikket til dama bak disken, som smilte bredt mens hun sto klar til å ta bestillingen.
– Hei, jeg skal ha ei pølse i brød! sa Jens, ivrig etter å få maten i hånda.
Dama nikket profesjonelt og svarte:
– Wiener eller grillpølse?
Jens nølte et øyeblikk. Dette skulle jo være enkelt, tenkte han. Men, vel, wiener er alltid en klassiker.
– Jeg tar en wiener! sa han med et lite smil.
– Kokt eller stekt? spurte hun raskt.
Jens måtte tenke seg litt om igjen. Dette var jo et helt valg! Men han bestemte seg.
– Eh… kokt, ja. Kokt blir bra, svarte han med en liten usikkerhet i stemmen.
Dama var like rask som før.
– Grovt eller fint brød?
«Å, herregud,» tenkte Jens, men han ville jo ha det litt ekstra godt.
– Fint brød, takk, sa han mens magen knurret høyere.
– Ketsjup og sennep? kom det kontant fra dama i luka.
– Jaaa takk! svarte Jens med en litt oppgitt tone. Han begynte å føle seg som om han satt midt i en test.
– Sterk eller vanlig sennep? spurte hun uten å blunke.
Jens tok et dypt pust og hevet stemmen et lite hakk.
– VANLIG!!! svarte han, litt mer irritert enn han hadde tenkt.
Dama blunket ikke engang. Hun fortsatte:
– Chilliketsjup eller vanlig?
– Men helvete heller da! Skrek Jens oppgitt, er dette ei vanlig pølsebu eller har jeg havnet i lagmannsretten.
