Telefonsamtalen fra sosialarbeideren kom midt midt på natten: «Vi har en tre år gammel jente på sykehuset. Hennes mor har blitt skutt, og kommer ikke til å overleve natten. Faren er pågrepet. Alle klær er beslaglagt av politiet som bevismateriale, så det hadde vært fint om du kan ta med deg noen klær. Kan du komme og hente henne?»
Ja.
Denne telefonsamtalen fant sted en dag jeg lagde middag: «Jeg fikk akkurat en sak i hendene her. En fire år gammel gutt sitter i baksetet på en politibil. Klærne er gjennomvåte av urin fra hans psykisk syke mor. Han er skitten, har muligens lus. Kan vi komme med ham til deg?»
Ja.
Telefonsamtalen kom fra en annen kommune da vi skulle legge oss: «Vi har en to år gammel jente som sover på kontoret vårt nå. Hun ble tatt med til akutten med moren sin som var så beruset at hun ikke kunne gjøre rede for seg. Jenta er fantastisk. Vi trenger noen som kan passe henne i natt. Kan vi ta henne med til deg?»
Ja.
Denne samtalen kom da jeg var ute og jogget: «Vi har en ti dager gammel gutt her. Fosterhjemmet hans fungerer ikke, så vi må flytte han. Er du klar? Har du en barnestol?»
Ja.
Ja. Ja. Ja. Ja.
Mannen min og jeg er biologiske foreldre til to barn, og fosterforeldre til en stadig voksende flokk av barn som er under fem år gamle. En venn som også er fostermamma fortalte meg en gang at telefonen fra barnevernsorganisasjonene er som et nytt eventyr hver gang du sier ja. Hver gang familien din sier «ja», starter et nytt eventyr som man ikke vet slutten på. Jeg tenker alltid på hvilke eventyr vi har gått glipp av de gangene vi har måttet si nei.
Vi sier ja for å gi barna en sjanse til. De trenger en mamma som legger dem om kvelden og som bader dem og sier god natt. De trenger en pappa som slenger dem rundt etter anklene og leker at de er hesten deres i bakgården. De trenger klær som passer og mat som gir næring. De trenger å bli kilt på ryggen. De trenger en tur på tivoli eller en tur i parken. De trenger klare grenser. De trenger kjærlighet.
Folk sier til meg: «Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det! Jeg hadde aldri klart å være et fosterhjem. Det hadde blitt for vanskelig å si farvel til barna når man hadde blitt glad i dem.» Jeg forstår hva de mener, og jeg burde tenkt det samme selv – men det er ikke jeg som har det vanskelig her.
Misforstå meg rett – det er vanskelig å si farvel til barna man har blitt så glad i. Det finnes dager jeg føler jeg ikke klarer det lenger. Energien og tålmodigheten strekker ikke til. Noen barn sover knapt om natten, andre har alltid uflaks. Man må vaske masse klær og sengetøy. Man kjøper uendelig mange bleier. Man slutter aldri å gå i møter som varer i timevis, telefonsamtaler og kontrakter. Det er mange vanskelige avgjørelser man må ta. Å ha et fosterhjem er mye jobb.
Men disse barna tvinges til å gjøre vanskelige ting hver dag. Det er ikke deres skyld og de har ikke noe valg. De har blitt mishandlet og forsømt, og har blitt tvunget til å kjempe for å overleve. De blir tatt fra sine søsken og flyttet til egne hjem. Barn i fosterhjem har kjent på mer smerte i sine korte liv enn de fleste av oss kan forestille oss.
Neste telefonsamtale kommer til å komme. Mannen min og jeg sier ja. Ikke fordi vi er en fantastisk kjernefamilie. Vi sier ja fordi disse barna fortjener det. Det minste vi kan gjøre er å se dem inn i deres fortvilte øyne og si «Ja. Jeg kommer til å gjøre alt for deg. Jeg kommer til å holde deg i hånden og kysse deg på pannen for å få deg til å slappe av når du opplever traume. Vi skal klare dette sammen.»
Når vi må ta farvel med hverandre kommer jeg til å vaske klærne deres og pakke ned alle kosedyrene. Jeg kommer til å gråte og ønske at ting var annerledes. Men jeg kommer aldri til å angre på at vi sa ja.
~~~~~~
Denne historien ble skrevet av Emliy på siden mothertomother. Hun har vært gift i tolv år, og hun og mannen har hjulpet en rekke barn opp gjennom årene.
Vær så snill å dele denne historien. Emily kan være en inspirasjon for andre, og fosterfamilier trenger all den oppmerksomhet de kan få for jobben de gjør!
