Leger, sykepleier og andre som jobber på sykehus har ikke bare en jobb som er fysisk krevende – men det må også være noen av de psykisk mest krevende jobbene i samfunnet vårt. Hvordan forteller man for eksempel et foreldrepar at datteren deres på 18 år ikke har klart seg?
En sykepleier skrev et åpent brev på Reddit, som viser hva sykepleiere må gå gjennom. Tittelen på brevet er «Et åpent brev til foreldrene som jeg fortalte at datteren deres var død i morgen», og vi har oversatt brevet til norsk her.
«Dere var knust. Sjokkert. Datteren deres ble bragt inn livløs i morges. Hun var bare 18 år gammel og vi prøvde så godt vi kunne. Vi prøvde gjenopplivning i 45 minutter. Men ingen kommer tilbake fra en hodeskade og et kraniebrudd som det. Vi ville ikke vise dere det, så vi gredde hådet slik at dere ikke skulle se omfanget av skadene. Ingen foreldre skal måtte se barnet sitt sånn.
Jeg stod ved siden av legen mens han fortalte nyheten på best mulig måte. Rettelse – det finnes ingen «beste» måte. Det er ord som kan knuse enhver person. Deres verden mangler en person nå.
Nei, hun led mest sannsynlig ikke. Bilulykken, som etterlot en kritisk skadd, og to med mindre skader, skjedde på et øyeblikk.
Dere knakk sammen på gulvet. Deres verden var knust. Mamma og pappa var knust. Og der står jeg, prøver å holde masken med hendene mine foldet foran meg. Dere holder rundt hverandre. Skriker. Gråter.
Jeg forsøker å holde ansiktsuttrykket. Jeg tilbyr den hjelp jeg kan gi. Dere avslår og holder enda hardere rundt hverandre. Jeg står klønete ved siden av dere. Tilbyr dere kleenex, et glass med vann. Jeg står i ensom støtte. Jeg står her som en søyle av støttende forståelse for å prøve å lette deres smerte og lidelse i den mest diplomatiske, politisk korrekte måte som sykehuset tillater. Jeg nikker, jeg rister på hodet. Jeg tilbyr en klapp på skulderen. Til slutt må jeg forlate dere. Mer familie har kommet til sykehuset, og jeg vet at dere er i gode hender.
Det dere ikke vet, er at også jeg er knust.
Jeg gråter hele veien hjem. Jeg så datteren deres på Facebook. Hun var vakker. Nettopp uteksaminert fra videregående. Hun hadde et helt liv foran seg. Det er så urettferdig.
Jeg var full av raseri da jeg kom hjem. Jeg kastet baggen min over kjøkkendisken. Jeg falt til gulvet, slik som dere, og gråt.
Selv om jeg er for ung til å ha barn på samme alder som deres datter, har jeg en yngre bror som er 18 år. Han gjør akkurat det samme som deres datter gjorde: råner frem og tilbake sammen med venner sent på kvelden. Det kunne like gjerne vært han som lå død i veien.
Jeg er mer lei meg enn dere noensinne vil vite. Ærlig talt, dere kan ikke vite. Men jeg gjør. Og forhåpentligvis vet datteren deres også. Jeg har aldri kjent henne, men jeg sørget over henne.
Vi sykepleiere kan ikke alltid vise følelsene våre. Det kan handle om profesjonalitet eller sykehusets politikk, men vi bryr oss.
Deres sorg gjør oss vondt. Vi sørger med dere. Så husk det, sorgen deres er følt. Den er delt.»
Del gjerne de sterke ordene fra sykepleieren videre.
