Sist søndag tok Martin et uvanlig valg. Han bestemte seg for å ta med sin gamle far, Henrik, ut for å spise middag på byens mest elegante restaurant.
Henrik, en stolt mann i åttiårene, hadde i det siste blitt mer skjør og avhengig av hjelp, en stor kontrast til hans tidligere dager som en vital og uavhengig sjel.
Da de ankom restauranten, ble de vist til et bord ved vinduet. Henrik så seg rundt med et smil, tydelig glad for å være ute en tur. Mens han spiste, begynte 86-åringen å miste større mengder mat her og der på grunn av sine svake hender. Noen av de andre gjestene begynte å kaste blikk av avsky i deres retning, da de så hvor mye søl det ble rundt bordet. Men Martin forble helt rolig, og snakket kjærlig med sin far om gamle minner.
Etter måltidet, ledet Martin sin far varsomt til toalettet. Der renset han forsiktig bort matrester fra farens klær, strøk håret hans pent på plass, og justerte brillene hans slik at de satt riktig.
Da de kom ut fra toalettet igjen, møtte de blikkene fra de andre gjestene. Hele restauranten var stille, og mange så på dem med store øyne, som om de ikke kunne forstå hvordan noen kunne overleve en slik sjenanse. Det lå enda masse matrester rundt bordet.
Martin betalte regningen og begynte å gå sakte ut av restauranten, med sin far ved sin side. Akkurat da reiste en eldre mann seg og spurte høyt nok for alle å høre:
«Unnskyld meg, unge mann, har du ikke lagt igjen noe?»
Martin stoppet og snudde seg, litt forvirret.
«Nei, det har jeg ikke,» svarte han.
Den gamle mannen smilte varmt og sa:
«Jo, det har du! Du la igjen en lærepenge til enhver sønn og et håp til alle fedre!»
DEL på Facebook om du også synes dette var et viktig budskap! ❤️
