Når det kommer til det å behandle pasienter, jobber de fleste som er ansatt på sykehus utrettelig for å sikre at pasientene er så fornøyde og komfortable som mulige.
Dette var tilfellet for forfatteren Peter DeMarcos og kona Laura, som ble behandlet ved CHA Cambridge Hospital i Boston, da Laura fikk et alvorlig astmaanfall. De ansatte på intensivavdelingen tok ikke bare godt vare på Laura – de så også til at Peter hadde både hjelpen og støtten ahn trengte. Selv om leger og sykepleiere gjorde alt de kunne, stod dessverre ikke livet hennes til å redde.
Den siste uken av livet tilbrakte Laura på intensivavdelingen, hvor hun sovnet stille inn 34 år gammel.
Selv om ektemannen Peter DeMarco er ødelagt av sorg, har han noe han vil si til det fantastiske teamet som brydde seg om hans døende kone. Han skrev et åpent brev, som i ettertid har spredd seg raskt på Internett:
«Når jeg begynner å fortelle mine venner og familie om de syv dagene dere passet på min kone Laura, i det som skulle være de siste dagene av hennes unge liv, stopper de meg ved det femte navnet jeg nevner. Listen av navn innebærer leger, sykepleiere, spesialister, sosialarbeidere og rengjøringspersonell som tok seg av henne.
«Hvordan husker du navnene deres?», spør de.
«Hvordan kan jeg IKKE huske navnene?», svarer jeg.
Hver eneste en av dere behandlet Laura med en profesjonalitet, høflighet og respekt mens hun lå der bevisstløs. Da hun trengte sprøyter ba dere om unnskyldning for at det ville gjøre vondt, uavhengig om hun hørte dere eller ikke.
Dere dekte til kroppen hennes med et teppe selv når hun ikke var kaldt, men når det bare var litt kjølig i rommet, fordi dere trodde hun ville sove mer komfortabelt da.
Dere tok godt vare på foreldrene hennes, og hjalp dem opp i den rare lenestolen som var i rommet, og gav dem vann nesten hver time og svarte tålmodig på alle de medisinske spørsmålene vi stilte.
Min svigerfar, som selv har vært lege, følte seg involvert i omsorgen hennes. Jeg kan ikke fortelle deg hvor viktig det var for ham.
Så var det måten dere behandlet meg på. Hvordan skulle jeg ha funnet styrken til å komme meg gjennom dagene uten dere?
Hvor mange ganger gikk du inn på rommet og fant meg gråtende, med hodet i fanget, mens du gjorde deg helt usynlig og gjennomførte jobben din?
Hvor mange ganger hjalp du meg ikke å bære stolen så nærme sengen hennes som mulig, forbi alle slanger og ledninger hun var koblet til, bare så jeg kunne sitte bittelitt nærmere?
Hvor mange ganger kikket du innom for å se om jeg trengte noe; mat, drikke, rene klær, en varm dusj, eller bare for å høre om jeg trengte noen å prate med?
Hvor mange ganger klemte og trøste dere meg da jeg knakk sammen, eller spurte meg om Laura sitt liv og hvordan hun var som person, tok dere tid til å se på bilder av henne eller lese alt jeg skrev om henne? Hvor mange ganger måtte du fortelle meg dårlige nyheter med triste øyne?
Da jeg trengte en PC for å sende en epost, ordnet du det. Da jeg smuglet inn et spesielt familiemedlem, katten vår Cola, for å gi Laura et siste kyss, sa du ingenting.
Og en spesiell kveld, gav du meg muligheten til å fylle intensivavdelingen med mer enn 50 av Lauras venner, kolleger og familie. Det var en lang kveld med mye kjærlighet, gitarspill, opera, dans og tårer. Det var siste kvelden av vårt ekteskap, for oss begge, og det hadde ikke vært mulig uten DIN hjelp.
Det finnes et annet minne jeg vil dele og aldri kommer til å glemme. Den siste dagen, mens vi ventet på operasjonen som skulle gjøre at Laura kunne donere bort organene sine, var alt jeg ville å være alene med henne. Men familie og venner strømmet til for å si adjø, og klokken tikket. Omtrent klokken 16 hadde alle gått, og jeg var helt utslitt. Jeg trengte en lur, så jeg spurte sykepleierene Donna og Jen om de kunne hjelpe meg med å flytte lenestolen inntil Laura igjen.
De hadde en bedre idé.
De ba meg forlate rommet et øyeblikk, og da jeg kom tilbake hadde de flyttet Laura til den ene siden av sengen – så jeg akkurat fikk plass ved siden av henne. Jeg spurte om jeg kunne få være alene med henne en siste time. De nikket, og lukket døren.
Jeg krøp opp til henne. Hun så så vakker ut der hun lå, og jeg fortalte henne det mens jeg strøk henne over håret. Jeg la hodet mitt i brystet hennes, og følte hodet mitt gå opp og ned med pusten hennes. Jeg hørte hjerteslagene i øret mitt. Det var vårt siste øyeblikk som mann og kone, og det var mer naturlig, rent og trøstende enn jeg noen sinne har kjent.
Så sovnet jeg.
Jeg kommer til å huske den siste timen resten av livet. En gave jeg må takke Donna og Jen for.
Men faktum er at jeg må takke dere alle.
Dere har min evige takknemlighet og kjærlighet,
Peter DeMarco»
Til alt sykehuspersonell, sykepleiere og leger, en stor takk til deres innsats! DEL gjerne brevet fra Peter med dine venner!
