Forfatteren Richard Paul Evans levde i et ekteskap som var på vei til å havarere.
De hadde diskutert å gå fra hverandre flere ganger. Men plutselig fikk han et lite øyeblikk en åpenbaring – som skulle vise seg å hjelpe dem å finne tilbake til hverandre.
Ridhard har delt historien med oss, og mange kommer nok til å lære seg noe viktig når de leser denne teksten.
«Min eldste datter, Jenny, sa nylig til meg; ‘Min største frykt som barn var at du og mamma skulle skilles. Men da jeg hadde fylt tolv, innså jeg at dere kranglet så mye at det kanskje hadde vært bedre om dere bare gjorde det.’
Så lo hun, før hun la til: ‘Jeg er glad dere klarte å finne ut av ting!’
Jeg og kona mi Keri, kjempet i flere år. Når jeg tenker tilbake på det, så er jeg egentlig ikke sikker på hva som førte oss sammen til å begynne med. Personlighetene våre matchet egentlig ikke hverandres.
For hver dag som gikk ble ulikhetene større og tydeligere.
Da ‘ære og berømmelse’ ble en del av livene våre, gjorde det ikke ekteskapet bedre. I stedet ble bare problemene større. Det var så ille, at de gangene jeg dro rundt på bokturne, så var det en lettelse, selv om vi alltid kranglet igjen da vi ble gjenforent.
Det var så vanlig at vi kranglet at det var umulig å se for seg et fredelig forhold. Vi var på defensiven og bygde oss inne, følesesmessig. Vi var på grensen til å skilles, noe vi diskuterte mange ganger.
Men så var jeg på bokturne. Vi hadde akkurat kranglet over telefon, og Keri slang på røret. Jeg var ensom, frustrert og sint. Jeg hadde nådd min grense.
I det øyeblikket vendte jeg meg mot Gud. Eller jeg vet ikke om det kan kalles det – for jeg skrek til Gud. Hva enn det var, kommer jeg aldri til å glemme det.
Jeg stod i dusjen på hotellet The Ritz-Carlton i Atlanta, og skrek til Gud om at ektesmap er feil, og at jeg ikke klarte det lenger. Jeg var forvirret. Jeg kunne ikke skjønne hvorfor det å være gift med Keri var så vanskelig. Jeg visste innerst inne at hun var et bra menneske. Og at jeg selv var et bra menneske. Så hvorfor klarte vi ikke holde sammen? Hvorfor hadde jeg giftet meg med noen som var så ulike meg selv? Hvorfor endret hun seg ikke?
Til slutt, hes og nedbrutt, satt jeg med ned i dusjen og begynte å gråte. Men da, i dypet av fortvilelse, fikk jeg plutselig en åpenbaring;
«Du kan ikke forandre henne, Rick. Du kan bare forandre deg selv.»
I det øyeblikket begynte jeg å gjenta en tanke i hodet mitt, om og om igjen; «Hvis jeg ikke kan forandre henne, så må jeg forandre meg selv».
Jeg gjentok ordene til meg selv sent den kvelden. Jeg fortsatte på flyturen hjem, og da jeg åpnet døren hjemme, hvor jeg ble møtt av en kone som knapt merket at jeg kom hjem.
Da vi lå i sengen den natten, med en meter i mellom oss, kom min neste åpenbaring. Jeg visste hva jeg måtte gjøre.
Neste morgen vendte jeg mot Keri og spurte; ‘Hvordan kan jeg gjøre dagen din bedre?’
Keri så irritert på meg.
-‘Hva?’
– Hvordan kan jeg gjøre dagen din bedre?
– Du kan ikke, sa hun. Hvorfor spør du?
– Fordi jeg mener det, sa jeg. Jeg vil vite hva jeg kan gjøre for å gjøre dagen din bedre.
Hun så på meg med et kynisk øye. – Vil du gjøre noe? Gå og rydd kjøkkenet.
Hun forventet vel at jeg skulle bli sint. I stedet nikket jeg, stod opp og vasket og ryddet kjøkkenet.
Neste morgen fortsatte jeg. – Hva kan jeg gjøre for å gjøre dagen din bedre?
– Rydd opp i garasjen, var svaret.
Jeg tok et dypt åndedrag, og tenkte hun sa det bare for å irritere meg. Men jeg svarte ‘Ok’, og satte igang. Keri visste ikke hva hun skulle tro.
Neste morgen spurte jeg igjen. – Hva kan jeg gjøre for å gjøre dagen din bedre?
– Ingenting, sa hun. Du kan ikke gjøre noe, vær så snill – slutt å spørre meg.
– Jeg beklager, sa jeg. Det kan jeg ikke. Jeg gav meg selv et løfte. Hvordan kan jeg gjøre dagen din bedre?
– Hvorfor gjør du dette?
– Fordi jeg bryr meg om deg, sa jeg. Og for vårt ekteskap.
Neste morgen spurte jeg igjen. Og neste. Og neste. Og i løpet av andre uken, skjedde et mirakel. Da jeg stilte spørsmålet, ble Keris øyne fylt med tårer, så brast hun i gråt.
Så sa hun; Vær så snill – slutt. Det er ikke du som er problemet. Det er meg. Jeg er umulig å leve med. Jeg vet ikke hvorfor du blir hos meg.
Jeg la hånden på kinnet hennes, så sa jeg; – Jeg gjør det fordi jeg elsker deg. Hvordan kan jeg gjøre dagen din bedre?
– Det er jeg som skal spørre deg om det, svarte hun.
– Det skal du – men ikke nå. Akkurat nå er det jeg som trenger denne forandringen. Du må få vite hvor mye du betyr for meg.
Hun lente hodet mot brystet mitt. – Jeg beklager at jeg har vært så ekkel.
– Jeg elsker deg, sa jeg.
– Jeg elsker deg, svarte hun.
– Hvordan kan jeg gjøre dagen din bedre?, spurte jeg.
Hun smilte, før hun sa; Kanskje vi bare skal tilbringe litt tid sammen?
Jeg smilte tilbake og sa; Det vil jeg gjerne.
Jeg fortsatte å spørre henne hver morgen i en måned, så begynte ting å skje. Vi sluttet å krangle. Så begynte hun å spørre meg; Hva trenger du fra meg? Hvordan kan jeg bli en bedre kone?
Veggene mellom oss raste. Vi begynte å ha meningsfulle samtaler igjen, om livet og hvordan vi kunne gjøre hverandre lykkeligere.
Nei, det løste ikke alle våre problemer. Jeg kan ikke si at vi aldri krangler, men vi krangler ikke om de samme bagatellene som før. Ikke bare blir kranglene sjeldnere, men de blir også roligere.
Keri og jeg har nå vært gift i over 30 år. Ikke bare elsker jeg min kone, jeg liker henne. Jeg liker å være sammen med henne. Jeg lengter etter henne – jeg trenger henne.
Mange av våre forskjeller har blitt våre styrker. Vi har lært å ta vare på hverandre.
Ekteskap er vanskelig. Men det er også det å være foreldre, å holde seg i form, og å skrive bøker – samt alt annet som er viktig i livet.
Å ha en livspartner er en enestående gave. Jeg har lært at ekteskapet kan lære oss å elske selv de sidene av andre man aldri trodde man kom til å elske.
Med tiden skjønte jeg at vår erfaring og opplevelse var en illustrasjon av en mye større forståelse av ekteskapet. Spørsmålet som alle i et forhold bør stille sin bedre halvdel er: «Hva kan jeg gjøre for å gjøre livet ditt bedre?»
Svaret er kjærlighet.
Jeg sier ikke at det som skjedde med meg og Keri kommer til å fungere for alle. Jeg er ikke sikker på at alle ekteskap kan reddes. Men personlig er jeg utrolig takknemlig for åpenbaringen jeg fikk den dagen.
Jeg er takknemlig for at familien min fortsatt er intakt, og at jeg fortsatt har min kone, min beste venn, ved siden av meg i sengen når jeg våkner om morgningen. Og jeg er takknemlig for at nå, flere tiår senere, skjer det fortsatt av og til at en av oss spør den andre om morgningen; Hva kan jeg gjøre for å gjøre dagen din bedre?
Uansett hvilken side av det spørsmålet man er på, så gjør det det verdt å våkne opp hver morgen.»
For en fantastisk tankevekkende tekst! Forhåpentligvis kan den gi en oppvåker til noen som trenger det, og redde et forhold som er på vei mot et havari.
DEL gjerne artikkelen med dine venner om du synes flere bør få den med seg!
