En stille kveld stod Kari, en kvinne i sine beste år, foran speilet på soverommet sitt. Lyset fra nattbordlampen kastet en myk glød over rommet, og utenfor vinduet kunne man høre en svak summing fra byen.
Mens hun studerte sitt eget speilbilde, begynte hun å sukke dypt. Årene hadde ført med seg endringer hun ikke var spesielt glad for.
«Ikke så ung som før,» tenkte hun. «Tiden har virkelig satt sine spor.»
Hennes mann, Ola, lå på sengen med en bok i hånden, men han la merke til hennes sukk og så opp.
«Hva er galt, kjære?» spurte han forsiktig.
Kari snudde seg mot ham og sa med en blanding av frustrasjon og sorg i stemmen:
«Jeg føler meg ikke fin lenger. Se på meg! Puppene henger, rompa er stor, jeg er slapp og rynkete i fjeset. Alt er bare feil.»
Ola satte boken til side og studerte sin kone nøye, men sier ingenting. Hun forventet trøstende ord, kanskje noen forsikringer om at hun fortsatt var vakker i hans øyne.
«Kan du ikke si noe positivt om meg da, så jeg føler meg litt bedre?»
Kari ventet spent på hans svar, håpet om noen oppmuntrende ord hang i luften. Ola, som alltid hadde hatt en litt uortodoks måte å uttrykke seg på, smilte lurt og sa rolig:
«Vel, kjære, synet ditt er det absolutt ikke noe veien med!»
Husk at det er obligatorisk å DELE på Facebook om du synes denne var morsom! 😂
