Jeg vet ikke opphavet til denne historien – men den er så fin, og har et fint budskap vi alle kan lære noe av, så jeg vil gjerne dele den med dere.
«To alvorlig syke menn lå på samme rom på et sykehus. Den ene mannen fikk hjelp til å sitte oppreist en time hver ettermiddag, for å tappe væske ut av den ene lungen. Sengen hans var ved siden av det eneste vinduet i rommet.
Den andre mannen i rommet, måtte tilbringe all sin tid, liggende på ryggen i sengen. Mennene pratet sammen flere timer hver dag. De pratet om konene og familiene. Om hvor de bodde og jobbene de hadde hatt. De snakket om militærtjenesten i ungdomstiden, og hvor de hadde vært på ferie i løpet av livet.
Hver ettermiddag når mannen ved vinduet satt oppreist, beskrev han det han så på utsiden av vinduet til romkameraten. Disse beskrivelsene betød utrolig mye for mannen som var sengeliggende. De utvidet og beriket hans verden, og han så frem til dette hver eneste dag. Mannen ved vinduet beskrev en park med en herlig dam,ender og svaner som svømte og barn som lekte ved vannet med modell-båter. Unge forelskede par som gikk hånd-i-hånd blant blomster i alle verdens vakre farger. Bak parken beskrev han en vakker by i det fjerne.
Hver ettermiddag når mannen ved vinduet fortalte disse utrolige beskrivelsene av utsiden, lukket den sengeliggende mannen øynene for å se for seg parken.
En varm ettermiddag beskrev mannen ved vinduet en parade som gikk forbi på utsiden. Den sengeliggende mannen kunne ikke høre musikken, men så for seg paraden ute i parken ved å lukke øynene.
Dager og uker gikk. En morgen kom sykepleieren inn på rommet for å hjelpe til med morgenstell. Hun fant da mannen ved vinduet livløs. Han hadde sovnet fredelig inn i løpet av natten. Hun tilkalte hjelp for å ta hånd om liket.
Så snart det virket hensiktsmessig spurte den sengeliggende mannen om han kunne flytte til plassen ved vinduet. Sykepleieren var svarte “selvfølgelig” og hjalp til å flytte sengen. Deretter forlot hun rommet.
Rolig, men med store smerter presset mannen seg opp mot vinduet. Han så frem til å se verden på utsiden.
Da han endelig nådde opp til vinduskanten ble han svært overrasket. På utsiden kunne han bare se en sliten murvegg.
Mannen tilkalte sykepleieren og spurte hvorfor den avdøde romkameraten hadde beskrevet fantastiske ting på utsiden av vinduet.
Sykepleieren ble overrasket og svarte at mannen som hadde ligget ved vinduet var blind. Han kunne ikke se i det hele tatt. Så sa hun: “Kanskje han bare ville oppmuntre deg?”.»
Det er mye glede i å gjøre andre glade, til tross for egen situasjon. En delt sorg, er halv sorg – men en delt lykke, er dobbel lykke.
DEL gjerne videre om du er enig!
