Denne historien dukket opp på Tickld, hvor man kan sende inn sine historier fra livet, og få de publisert. I løpet av kort tid ble den delt i rekordfart, og det forstår jeg godt – den treffer oss midt i hjertet!
«Når mannen min rolig kunngjorde at, han etter elleve års ekteskap søkte om skilsmisse og ville flytte ut var mine første tanker rundt barna mine. Sønnen min var bare fem år gammel og min datter fire. Kan jeg holde oss sammen og fortsatt gi dem følelsen av å være en «familie»?
Kan jeg som enslig forsørger opprettholde hjemmet vårt og lære dem skikk, bruk og verdier jeg vet de vil trenge i livet? Alt jeg visste var at jeg måtte prøve, iallefall.
Så hver søndag gikk vi kirken. I løpet av uken, tok jeg meg tid til å se gjennom lekser med dem, og vi diskuterte ofte hvorfor det var viktig å gjøre de riktige tingene. Dette tok tid og energi når jeg allerede hadde lite til overs, og enda verre, det var vanskelig å si om jeg egentlig nådde frem til dem.
På morsdagen, to år etter skilsmissen, så gikk vi i kirken, og jeg la merke til de vakre blomstene i små potter på hver side av alteret. Under gudstjenesten sa pastoren at han trodde morsrollen var en av de tøffeste jobbene i livet, og at mødre fortjente anerkjennelse. Han ba alle barn komme frem for å plukke ut en vakker blomst og gi den til sin mor som et symbol på hvor mye de ble elsket og verdsatt.
Min sønn og datter gikk hånd i hånd opp midtgangen med de andre barna. Vi hadde overlevd utfordrende tider de siste årene, og litt takknemlighet var akkurat det jeg trengte. Jeg så på de vakre blomstene, begoniablomster, ringblomst og lilla stemorsblomster, og begynte å planlegge hvor jeg kunne plante de blomstene de ga meg, for de ville sikkert gi meg vakre blomster for å vise sin kjærlighet.
Mine barn tok oppgaven sin på alvor og så på hver potte ved alteret. Lenge etter at de andre barna hadde satt seg igjen, presenterte de andre mødrene sine vakre potter med blomster. Til slutt, med et gledesutbrudd, gjorde de sitt valg fra baksiden av alteret. Med sprudlende smil på ansiktene deres, gikk de stolt ned midtgangen til der jeg satt og presenterte blomstene de hadde valgt som sin morsdagsgave.
Jeg stirret forundret på den ødelagte, pjuskete, sykelige pinnene av noen blomster som ble holdt ut til meg av min sønn. Forskrekket, aksepterte jeg blomterpotten fra ham. De hadde tydeligvis valgt de minste, sykeste som selv ikke hadde blomster på seg. Jeg så ned på deres smilende ansikter, og så også deres stolthet i valget, og tross hvor lang tid det tok dem å velge planten, smilte jeg og aksepterte gaven.
Men jeg måtte spørre ut av alle de vakre blomstene
– Hvorfor falt valget på akkurat denne blomsterbuketten?
Med stor stolthet, sa min sønn:
– Disse så ut som de trengte deg, mamma.
Tårene rant stritt nedover ansiktet mitt, og jeg klemte begge barna tett inntil meg. De hadde gitt meg den største morsdagsgaven jeg noensinne kunne ha forestilt meg. Mitt harde arbeid, ofre og omsorg hadde ikke vært forgjeves.»
Barn får med seg, og forstår, mer enn vi noen gang skulle tro – de kan tenke selv, og vi må aldri undervurdere dem!
Nå hyller vi alle alenemødre som står på døgnet rundt for å gi barna sine den beste mulige oppvekste ved å DELE denne saken videre!
