En dag kom en mann hjem til sin kone og deres barn, etter en lang dag på jobb.
Han hadde en hektisk jobb, og da han kom hjem ville han helst kunne slappe av, uten skrikende unger og husarbeid. Han vil avslutte dagen i fred og ro, men det skal vise seg å være umulig.
Han havner i en krangel med kona. Det er ikke første gang det skjer, og kona har fått nok. Hun pakker sakene sine, og stormer ut av huset. Plutselig stod mannen der alene med barna og husarbeidet. Etter det første sjokket har lagt seg, setter han seg ned og skriver følgende brev til kona si to dager senere.
«Min elskede,
For to dager siden hadde vi en stor krangel. Jeg kom hjem i 20-tiden, sliten etter jobb, og ønsket kun å se fotballkampen.
Da jeg så deg, var du utslitt og i dårlig humør. Barna kranglet mens du prøvde å putte vår gråtende baby til sengs.
Hva gjorde jeg? Jeg bare skrudde opp volumet på TVen.
Det gjorde deg enda sintere. Du gikk rett imot meg og sa «Det ville ikke skade å bare hjelpe litt noen ganger, og være der for barna,» sa du. Jeg hadde tilbragt hele dagen på jobb, slik at du kunne være hjemme å leke dukkehjem.
Vi kranglet til du begynte å gråte. Du var bare utmattet og sliten. Jeg sa grusomme ting, og du ropte til meg. Så mente du at du rett og slett ikke klarte mer. Du pakket tingene dine og stormet ut av huset. Da var jeg alene med barna i stua.
Jeg måtte lage middag og stelle barna før de skulle legge seg. Neste dag kom du ikke tilbake, og jeg tok meg fri for å ta vare på barna.
Jeg var vitne til gråtetokter og frustrasjon.
Jeg har lært hvordan det er å gå rundt hele dagen og ikke en gang ha tid til å dusje.
Jeg har lært hvordan det er å lage mat, og ta meg av barna og samtidig rengjøre kjøkkenet.
Jeg har lært hvordan det er å være inne hele dagen og snakke med noen som ikke er eldre enn 10 år.
Jeg har lært hvordan det er å ikke kunne spise eller slappe av i fred ved bordet, fordi det er alltid et barn som trenger noe.
Jeg vet hvordan det føles å være så fysisk og mentalt utmattet at jeg bare ønsket å sove i 20 timer i strekk. Og så bli vekt etter tre timer av en gråtende baby.
To dager og to netter gikk jeg i dine sko, og nå forstår jeg.
Jeg forstår hvorfor du er så sliten.
Jeg forstår at det å være mor betyr å stadig ofre ting.
Jeg forstår at det er mye mer anstrengende enn å bruke ti timer på å foreta økonomiske beslutninger.
Jeg forstår hvor frustrerende det er når du er helt alene, og er avhengig av en partner.
Jeg forstår hva du ofrer, og du tar deg ikke tid til venninner, sport eller bare slappe av én kveld.
Jeg forstår hvor vanskelig det kan være å bli opptatt hele dagen i huset for å passe på barna. Følelsen av å være innendørs, mens utendørs frister.
Jeg forstår også at du er lei deg, siden min mor kritiserte hvordan du tar deg av barna. Ingen kjenner sitt barn bedre enn en mor.
Jeg forstår at å være mor betyr å være den største byrden i samfunnet. En byrde som ingen verdsetter ordentlig eller en gang nevner.
Jeg skriver dette brevet for å fortelle deg at jeg ikke bare savner deg, men også for å love deg at ingen dag vil passere uten at jeg skal fortelle deg:
Du er du er utrolig modig, du er en flott kone og mor! Jeg beundrer deg.»
Opphavet til brevet er ukjent, men det går nå verden rundt. Det er så ærlig, og gjør det klart hvordan man må samarbeide om ting.
DEL gjerne videre!
