Denne historien ble opprinnelig skrevet av John W. Schlatter, og den kan virkelig gi oss alle noe å tenke på.
«En dag da jeg var ny på ungdomsskolen, så jeg en gutt fra min klasse som var på vei hjem fra skolen. Han het Jonas. Det så ut som han bar alle bøkene sine. Jeg tenkte for meg selv, hvorfor vil noen ta alle bøkene med seg hjem på en fredag? Han må virkelig være en nerd. Jeg hadde planlagt en ganske fin helg (fest og spille fotballkamp med vennene mine i morgen ettermiddag), så jeg ristet på huet og gikk videre.
Da jeg gikk videre, så jeg en gjeng med gutter, som kom løpende mot ham. De løp på ham, slo alle bøkene ut av hendene hans, og de sparket beina vekk under ham, så han landet rett i søla. Brillene hans for av ham, og jeg så de landet ca et par meter ifra ham.
Han så opp, og jeg så en forferdelig tristhet i øynene hans. Jeg syntes virkelig synd på ham, så jeg løp bort til ham. Mens han krøp rundt for å finne brillene sine, så jeg tårer i øynene hans. Da jeg gav brillene til ham, sa jeg; «De der typene der er noen tullinger. De skulle hatt juling!»
Han så på meg og sa; «Hei, takk!»
Det var et stort smil i ansiktet hans. Jeg hjalp ham med å plukke opp bøkene hans og spurte ham hvor han bodde. Det viste seg at han bodde i nærheten av meg, så jeg spurte ham hvorfor jeg ikke hadde sett ham før. Han fortalte at han hadde gått på en privatskole frem til nå. Jeg hadde aldri hengt sammen med noen fra en privatskole tidligere. Vi pratet hele veien hjem, og jeg bar bøkene hans. Han viste seg faktisk å være en ganske kul type. Jeg spurte ham om han ville være med å spille fotball på lørdag med meg og vennene mine. Han sa ja. Vi holdt sammen hele helgen, og jo mer jeg ble kjent med ham, jo mer likte jeg ham. Vennene mine syntes det samme.
Mandag morgen kom, og der var Jonas igjen med sin svære stabel med bøker. Jeg stoppet ham og sa, «For en type du er, du kommer til å bygge noen svære muskler med den svære stabelen med bøker med deg hver dag!»
Han bare lo og gav meg halvparten av bøkene.
I løpet av de neste 3 årene ble Jonas og jeg bestevenner. Da vi var i avgangsklassen og drev og funderte på videregående, bestemte Jonas seg for å gå allmennfag, mens jeg tenkte på handelsgym. Jeg visste at vi alltid ville være venner, og avstandene imellom oss ville aldri bli et problem. Han ville bli lege, og jeg tenkte på bedriftsøkonomi og å satse på fotballen.
Jonas var den som utmerket seg i vår klasse. Jeg ertet ham stadig vekk med at han var en nerd.
Han var nødt til å forberede en tale for avslutningen på skolen. Jeg var så glad det ikke var meg som måtte gå opp på podiet for å tale.
På avslutningsdagen så jeg Jonas. Han så flott ut.
Han var en av de gutta som virkelig fant seg selv i løpet av ungdomsskolen. Han var gjennomført og så faktisk stilig ut med briller. Han hadde med flere jenter å gjøre enn meg, og jentene elsket ham. Uh! Noen ganger var jeg virkelig sjalu.
I dag var en av de dagene. Jeg kunne se at han var nervøs i forbindelse med talen han skulle holde. Så jeg gav han et klapp på skulderen og sa; «Hallo tøffing, dette blir kjempebra!»
Han så på meg med en av disse blikkene (et virkelig takknemlig et), og smilte. «Takk!», sa han.
Da han begynte talen, renset han stemmen og begynte.
«Avslutningsdagen er en dag som er til å takke dem som har hjulpet deg gjennom disse tøffe årene. Dine foreldre, dine lærere, dine slektninger, kanskje en trener, men aller mest… dine venner. Jeg er her for å fortelle at det å være en venn for noen, er den største gave du kan gi dem.
Jeg skal fortelle dere en historie.»
Jeg så da på min venn med vantro da han stod der og fortalte historien om den første dagen vi møttes. Han hadde planlagt å ta livet av seg selv den helgen. Han foralte om hvordan han hadde ryddet ut av skapet sitt på skolen, så moren skulle slippe å gjøre det etterpå, og at han bar bøkene hjem. Han så direkte på meg, og gav meg et lite smil.
«Heldigvis, og i takknemlighet, ble jeg reddet. Min venn reddet meg fra å gjøre det mest ufattelige.»
Jeg hørte et gisp ut blant mengden av folk, når den stilige, populære gutten fortalte om sitt svakeste øyeblikk. Jeg så hans far og mor så på meg med det samme takknemlige smil. Ikke før i dette øyeblikk skjønte jeg dybden av dette.
Aldri undervurder kraften i dine handlinger. Med en liten gest kan du forandre en annens liv. Til det bedre, eller verre. Vi er alle gitt å kunne påvirke hverandre på en eller annen måte.
Se etter det gode hos andre!
DEL gjerne videre med dine venner!
