En mann og hunden hans kom gående langs en vei. Mannen gikk og beundret omgivelsene, da han plutselig forstod at han hadde dødd dagen før. Han husket også at hunden som gikk ved hans side hadde dødd for flere år siden. Han gikk videre langs veien, og lurte på hvor veien førte dem hen.
Etter en stund kom de til en høy, hvit steinvegg, som gikk langs den ene siden av veien. Veggene var laget av den fineste marmor. På toppen av en lang ås var veggen brutt med en høy portal som glødet i sollyset. Mannen gikk av veien og videre opp en brolagt sti som førte dem begge til buegangen. Der var det en flott port, og innenfor porten så han en sti som ledet til en ny og enda flottere port av ren gull.
Mannen og hunden hans gikk mot porten, og da han kom nærmere så han at ved den ene siden av porten, satt det en mann ved et bord. Da mannen kom nærmere, spurte han mannen som satt ved borde;
«Unnskyld meg, men hvor er jeg?»
«Dette er Himmelen», fikk mannen til svar.
«Utrolig! Du skulle vel ikke tilfeldigvis ha litt vann til en tørst mann?», spurte mannen.
«Selvfølgelig, min gode mann, kom inn så skal du bli servert isvann.»
Mannen ved porten gjorde en håndbevegelse, og fikk dørene til å åpne seg. Mannen med hunden pekte på sin firbeinte venn og spurte;
«Kan min venn også komme inn?»
«Beklager, men vi slipper ikke inn kjæledyr», var svaret han fikk.
Mannen tenkte seg om et par sekunder, før han snudde og gikk tilbake til veien. Han fortsatt videre sammen med hunden sin. De gikk en lang stund, og kom til slutt til en annen åsrygg. Denne gangen var det en sølete vei som førte opp til en åpen gårdsgrind som så ut som den aldri hadde vært lukket. Det var ikke noe gjerde eller dører i gull, men grønne enger så langt øyet kunne se. Da han nærmet seg en liten port, så han en mann som hvilte under et tre, og leste en bok.
«Unnskyld meg!», ropte mannen til bokleseren, «har du noe vann å avse?»
«Ja, selvfølgelig – det er en vannpumpe rett der borte», svarte mannen og pekte til den andre siden av den grønne engen. «Kom inn, kom inn!»
«Og hva med hunden min?», spurte mannen og klappet hunden på hodet.
«Det skal stå en bolle til ham ved pumpen», svarte bokleseren.
Mannen og hunden gikk videre gjennom porten, over den store engen og fant pumpen. Deretter fylte han opp bollen og gav den til sin hund, før han selv drakk seg utørst.
Da de var ferdige gikk han og hunden tilbake til mannen som fremdeles stod ved treet og leste. «Hva heter dette stedet?», spurte mannen.
«Dette er Himmelen», fikk han til svar.
«Hm, dette er forvirrende», sa mannen – «for lenger ned i veien her sa en annen mann at det var det som var Himmelen».
«Å, du mener den plassen med gull, brostein og den flotte porten? Nei, det er Helvete det!», svarte mannen under treet.
«Men blir du ikke sint når de misbruker navnet på den måten?», spurte mannen med hunden.
«Nei, jeg kan forstå at du tror det, men vi er bare glade for at de siler ut mennesker som er villige til å forlate sin beste venn for et glass vann.»
Del gjerne historien videre om du likte den 🙂
