31Kilde: Hrtwarming
Passasjerene på bussen så sympatisk på at den blinde, unge kvinnen med den hvite stokken forsiktig gikk opp trappene.
Hun betalte sjåføren, og følte seg frem til et ledig sete. Da hun satt seg ned plasserte hun vesken sin på fanget, og hvilte stokken mot bena.
Det var ett år siden Susanne, 34, hadde blitt blind. Hun ble plutselig kastet inn i en verden i mørket, sinne, frustrasjon og selvmedlidenhet. Alt hun hadde igjen var mannen sin, Mats.
Mats jobbet i militæret, og elsket Susanne av hele sitt hjerte. Da hun mistet synet så han henne bli dypt deprimert, og han gjorde alt han kunne for å få henne tilbake til sitt gamle jeg.
Til slutt, etter mye jobb, følte Susanne seg klar til å gå tilbake til jobben sin. Men hvordan skulle hun komme seg dit? Hun pleide å ta bussen, men var nå for redd for å ta bussen alene. Mats kjørte henne på jobb hver morgen, men han jobbet på motsatt side av byen selv. Dette fungerte bra for Susanne som følte seg trygg med Mats ved sin side.
Men Mats innså snart at det ikke kom til å fungere over tid. Susanne måtte lære å ta bussen selv.
Men hun var fortsatt så skjør, så sint – hvordan ville hun reagere?
Akkurat som han forestilte seg, var hun livredd av tanken av å ta bussen alene. «Jeg er blind!», svarte hun, «hvordan skal jeg vite hvor jeg skal gå av? Jeg trodde du skulle støtte meg!».
Mats sitt hjerte bristet da han hørte ordene, men han visste hva som måtte til. Han lovte henne å ta bussen sammen med henne, til hun klarte det selv.
I to uker satt Mats, i militæruniformen sin, ved siden av Susanne. Han lærte henne å stole på sansene sine, for å venne seg til tilværelsen. Han hjalp henne å bli kjent med bussjåføren som kunne hjelpe henne med å finne et sete.
Til slutt ville Susanne ta bussen alene. Mandagen kom, og før hun dro gav hun mannen sin en klem. Øyne fylte seg opp av tårer, hun var takknemlig for kjærligheten og tålmodigheten han viste ovenfor henne. De sa farvel, og for første gang siden ulykken skulle Susanne nå ta bussen alene.
Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag – hver dag gikk perfekt, og Susanne fikk tilbake selvtilliten. Hun klarte det! Hun dro på jobb hver dag, alene!
På fredag morgen tok hun bussen til jobb som vanlig. I det hun betalte, sa bussjåføren; «Du må vite at du er en heldig kvinne!»
Susanne visste ikke om sjåføren snakket til henne eller ikke – hvordan kunne noen synes en blind kvinne var heldig? Hun spurte sjåføren; «hvorfor sier du det?». Sjåføren svarte; «Det må føles bra å bli tatt så godt vare på som du blir.»
Susanne ante ikke hva han snakket om, og spurte igjen; «Hva mener du?»
Sjåføren svarte; «Du vet – hver morgen denne uken, så har en kjekk mann i militæruniform stått på hjørnet, og passet på at du har kommet deg av på riktig busstopp. Han passer på at du kommer deg trygt over veien, og følger deg med blikket helt til du er inne i bygningen. Da blåser han et lite slengkyss til deg, vinker, og går sin vei. Du er en heldig kvinne.»
Tårer av glede rant nedover Susanne sitt kinn. For selv om hun fysisk ikke kunne se ham, følte hun alltid Mats sitt nærvær. Hun var så heldig, for han hadde gitt henne en gave sterkere enn synet – en gave hun ikke trengte å se – at kjærlighet kan gi lys og varme der det er mørkt og tomt.
Del gjerne den rørende historien videre!
