Les den tankevekkende historien fortalt fra mannens ståsted.
Kilde: Newsner
En kveld da jeg kom hjem, serverte kona mi meg middag. Jeg holdt henne i hånda og sa:
«Jeg har noe jeg må fortelle deg».
Hun satt seg ned og spiste fort. Jeg kunne se smerten komme til syne i øynene hennes.
Plutselig visste jeg ikke hvordan jeg skulle åpne munnen min. Men jeg måtte forklare henne hvordan jeg følte det, og hva jeg tenkte. «Jeg vil skilles» sa jeg rolig.
Hun så ikke irritert ut, reaksjonen hennes var rolig. Hun spurte hva som var grunnen, men hun spurte på en fattet og fin måte.
Jeg svarte ikke på spørsmålet hennes, noe som gjorde henne sint. Hun kastet fra seg bestikket og skrek til meg at jeg ikke var noe til mann. Den kvelden snakket vi ikke sammen. Hun gråt, og jeg visste at hun ønsket å finne ut hva som hadde skjedd med ekteskapet vårt. Jeg kunne ikke gi henne et ordentlig svar, alt jeg kunne si var at hun hadde mistet mitt hjerte til Kari. Jeg elsket henne ikke lenger, jeg syntes bare synd på henne.
Med utrolig dårlig samvittighet fikk jeg klargjort skilsmissepapirene. Hun skulle få eie huset, bilen og hun skulle få en andel på 30% av firmaet mitt.
Hun tittet kjapt på pairene før hun reiv dem opp i biter. Kvinnen som hadde brukt ti år av livet sitt sammen med meg hadde nå blitt fullstendig fremmed. Jeg var lei meg for at hun hadde brukt så mye tid, ressurser og energi – men jeg kunne ikke gå tilbake på dette, jeg elsket Kari enormt mye.
Til slutt gråt hun høyt og lenge foran meg, noe jeg hadde forventet å se helt fra starten av. For meg var det at hun gråt, beroligende. Tanken på skilsmisse, som jeg hadde vært besatt av i flere uker, virket endelig både tydelig og riktig.
Dagen etter kom jeg hjem veldig sent. Hun satt ved bordet og skrev. Jeg spiste ikke mat, men gikk rett til sengs, og jeg sovnet fort etter en innholdsrik dag sammen med Kari.
Når jeg våknet opp igjen, satt hun fortsatt ved bordet og skrev. Jeg brydde meg ikke, så jeg rullet meg over og sov videre.
Da jeg sto opp presenterte hun sine skilsmissekrav: Hun ville ikke ha noe av meg, men hun trengte en måneds oppsigelsestid. Hun ba om at den måneden skulle begge jobbe med å leve så normalt som mulig sammen. Hennes grunn var enkel: Vår sønn hadde eksamen om cirka en måned, og hun ville ikke ødelegge noe for ham ved at vi skulle gå fra hverandre.
Dette var helt greit for meg, men det var noe mer. Hun spurte om jeg husket hvordan jeg hadde båret henne inn på soverommet på bryllupsdagen vår.
Hun ønsket at jeg hver eneste i dag i en hel måned, skulle bære henne ut av soverommet vårt og til utgangsdøren. Jeg lurte på om hun begynte å bli gal, men gikk med på dette for å få til en så fredelig avslutning som mulig.
Jeg fortalte Kari om min kones vilkår, hun lo høyt og synes det var helt absurd. «Selv om hun prøver seg på noen ”triks”, må hun til slutt ta innover seg at dere skal skilles», sa Kari.
Min kone og jeg hadde ikke hatt noen fysisk kontakt siden den dagen jeg fortalte at jeg ønsket å gå fra henne. Da jeg bar henne ut den første dagen, virket vi begge svært klumsete; det var lenge siden vi hadde vært så nære hverandre. Sønnen vår klappet i hendene og sa: «Pappa holder mamma i sine armer». Ordene hans var smertefulle å høre. Fra soverommet, til stua, og så til døra. Jeg gikk over ti meter med henne i mine armer.
Hun lukket øynene sine og sa forsiktig: «Ikke fortell sønnen vår om skilsmissen». Jeg nikket, og følte meg trist. Jeg satte henne ned utenfor døren, og så gikk hun for å vente på bussen som skulle frakte henne til jobb. Jeg kjørte alene til kontoret.
Dag nummer to gikk mye lettere. Begge oppførte seg mer normalt. Hun la seg på brystet mitt og jeg kunne lukte parfymen hennes gjennom blusen. Det gikk opp for meg at jeg ikke hadde sett ordentlig på denne kvinnen, på veldig lenge. Jeg skjønte at hun ikke var ung lenger. Hun hadde fine rynker i fjeset og håret var grålig. Vårt ekteskap hadde gjort noe med henne, det hadde forandret henne. I et minutts tid lurte jeg på hva jeg hadde gjort mot denne kvinnen.
Da jeg løftet kona mi opp den fjerde dagen kjente jeg at jeg igjen ønsket intimitet. Intimitet med kvinnen som hadde gitt ti år av sitt liv til meg.
På den femte og sjette dagen merket jeg at vi begge ønsket nærhet. Jeg fortalte ikke dette til Kari. Det ble lettere å bære henne for hver dag som gikk, jeg tenkte at det var fordi jeg ble sterkere og sterkere.
En dag prøvde hun å finne noe hun kunne ha på seg. Hun prøvde mange forskjellige kjoler, men kunne ikke finne en som passet. Hun sukket og sa at alle kjolene hennes hadde blitt for store. Det var da det gikk opp for meg at hun hadde blitt så tynn – og at det var derfor det var lettere å bære henne.
Jeg sto og tenkte at hun hadde begravet mye smerte og bitterhet i hjertet sitt. Jeg fikk vondt av henne, og uten å tenke over det strakk jeg ut hånda og strøyk henne over hodet.
Sønnen vår kom inn og sa: «Pappa, det er tid for å bære mamma ut!». For han var det topp glede og helt essensielt å se pappa bære mamma. Kona mi gestikulerte til sønnen vår for å få ham til å komme nærmere så hun kunne klemme han. Jeg snudde meg rundt fordi jeg var redd for at jeg kanskje kom til å forandre mening i siste sekund. Jeg holdt henne så i mine armer, gikk ut av soverommet, gjennom stua og ut i gangen. Hånda hennes holdt rundt nakken min, mykt og naturlig. Jeg holdt kroppen hennes tett inntil meg, akkurat som på bryllupsdagen vår.
Det at hun var så mye tynnere gjorde meg trist. Den siste dagen, mens jeg holdt henne i armene mine, kunne jeg nesten ikke gå et eneste skritt. Gutten vår hadde allerede gått til skolen. Jeg holdt henne inntil meg, og sa: «Jeg har ikke lagt merke til at livet vårt mangler så mye nærhet».
Jeg kjørte til jobb, da jeg kom frem hoppet jeg ut av bilen uten å lukke døra. Jeg var redd for at den minste forsinkelse ville gjøre at jeg skulle ombestemme meg. Jeg gikk mot døra, og Kari åpnet den. Jeg sa: «Jeg beklager, Kari, men jeg vil ikke skilles lenger».
Hun så på meg, overrasket og målløs. Hun strøyk meg på panna og så spurte hun: «Har du feber?». Jeg fjernet hånda hennes fra hodet mitt. «Beklager, Kari, men jeg vil ikke gå fra kona mi», sa jeg. «Mitt ekteskap ble kjedelig fordi min kone og jeg ikke satte pris på de små tingene i livet, ikke fordi vi ikke elsket hverandre lenger. Nå har jeg innsett at siden dagen jeg bar henne inn på rommet vårt, og helt til døden skiller os ad, er det meningen at jeg skal holde henne tett inntil brystet mitt».
Det virket endelig som om Kari våknet opp. Hun ga meg et klask på kinnet, slang igjen døra og begynte å gråte. Jeg gikk ut igjen og kjørte avgårde.
På veien hjem stoppet jeg ved en blomsterbutikk og kjøpte en stor bukett til min kone. Kvinnen som jobbet der, spurte hva det skulle stå på kortet. Jeg smilte og skrev: «Jeg skal bære deg ut hver eneste dag, helt til døden skiller os ad».
Den kvelden, da jeg kom hjem, med blomster i hendene og et smil om munnen, løp jeg opp trappene hjemme. Jeg fant kona mi i senga. Hun var død.
Min kone hadde kjempet mot kreft i flere måneder, mens jeg hadde vært for opptatt med Kari til å legge merke til det. Hun visste at hun kom til å dø snart, og hun ville spare meg for negative reaksjoner fra sønnen vår ved en skilsmisse. – I det minste ser han HAN på meg som en kjærlig og god ektemann.
Det er de små tingene i livet som virkelig betyr noe i et forhold. Det er ikke huset du bor i, bilen din, eiendommen du eier, eller pengene du har i banken. Disse elementene bidrar kanskje til lykke, men de gjør deg ikke lykkelig i seg selv.
Husk å bruke tiden sammen med de du er glad i. Aldri ta dem for gitt!
