Dette er en historie om ydmykhet. Vi må alle være oppmerksomme på de små tingene og mennesker rundt oss, også når de ser ut til å gå i ett med bakgrunnen. Om historien er sann, eller om det er en vandrehistorie, vites ikke – men budskapet er så bra, at vi vil dele den videre med dere.
«En dag kom en professor frem til klasserommet sitt i et universitet for medisinstudier på toppnivå. Han sa til klassen at de skulle ha en uanmeldt prøve.
Hele klassen sukket oppgitt, bortsett fra den flinkeste studenten i klassen. Han var ikke bekymret, men heller selvsikker. Han fløy gjennom hele prøven, helt til det siste spørsmålet. Det lød: «Hva er navnet på den som rengjør bygningen du sitter i?»
Studenten slo opp latterdøra, for han var sikker på at dette var en vits. Det kan da umulig være poeng for dette spørsmålet, eller hva? Det er bare professoren som tuller med oss, tenkte han. Studenten visste hvordan vaskedama så ut, men hadde ikke anelse om hva navnet hennes var, så han skrev ikke noe svar på spørsmålet. Etterhvert som flere ble ferdige med prøven og kom til det siste spørsmålet, så de forvirret på hverandre, før en av studentene snudde seg mot professoren og spurte; «Får vi poeng for siste spørsmålet, eller?»
Professoren svarte i en rolig tone «Ja – dere skjønner at i deres karrierer vil dere møte på mange. Hver person er like viktig – uansett. Alle fortjener å bli lagt merke til, selv om det kanskje bare er et ‘hei’ eller et smil.»
Ingen i den klassen glemte noengang prøven eller professoren. Forresten var det riktige svaret til spørsmålet: Marianne.
Alle elevene fikk seg en verdifull lekse å ta med seg videre i livet; alle trenger en bekreftelse en gang i blant. Ikke alle mennesker jager etter en fantastisk karriere, men det betyr ikke at de ikke jobber hardt og målbevisst. Alle bør bli behandlet med respekt, ikke sant?
Del historien videre på Facebook om du er enig med professoren!
