Via: Littlethings
Tara Murphy kjørte langs en vei i West Virginia, USA. Plutselig gikk en eldre dame midt i veien, og hun måtte bremse ned.
Murphy tenkte å ringe til politiet, da hun tenkte at kvinnen hadde gått seg bort, men etter å ha rullet ned vinduet og snakket med kvinnen droppet hun det.
Dette er Tara Murphy.
Hun skriver følgende: «Jeg rullet ned vinduet, og spurte om alt var i orden. Hun så på meg, sa ingenting og gikk videre.
Jeg kjørte forbi henne, inn til siden, og ventet på henne. Så spurte jeg igjen. Hun sa hun skulle til butikken og til banken. Jeg spurte hvor butikken var.
Hun sa den lå i et lite tettsted, Hedgesville, 10 minutters kjøretur unna. Jeg kunne ikke dy meg, og spurte hvorfor hun gikk.
Hun sa at hun kommer fra Hedgeville, men da sønnen som hun bodde hos før døde, ble hun flyttet til Martinsburg, hvor hun ikke er kjent i det hele tatt. «Derfor går jeg».
Jeg sa hun kunne sitte på med meg, så skulle jeg passe på at hun kom seg trygt frem og tilbake. Hun satte seg inn, og fortalte om livet sitt.
Hun heter Isabelle, og er indianer. Hun er 93 år gammel, og da vi kjørte pekte hun på fjellet hun var født. Hun fortalte om hvordan veien vi kjørte på en gang i tiden bare var jord, og hvordan hun pleide å gå der da hun var ung.
Hun har vært gift 5 ganger. Første gang da hun var 13 år gammel. Hun fortalte meg historier fra 2. verdenskrig. Hun var fantastisk, full av liv og latter.
Jeg tok henne med til matbutikken. Jeg sa at jeg skulle vente på henne i bilen. Litt senere kom hun ut, med en pose i hånden med pulverkaffe. Hun så meg og smilte bredt.
Hun satte seg i bilen, og spurte om jeg visste hvor hun skulle, for hun visste det ikke selv. Jeg lo og sa at jeg skulle kjøre henne hjem igjen. Hun så på meg og spurte: «Vet du hvor jeg bor?»
Jeg smilte, og sa at jeg ikke vet det, men at du sikkert husker det når vi kjører.
Hun fortsatte å fortelle meg historier om familien sin. Hun var den søteste damen jeg har møtt. Hun pekte på bygninger, landemerker, alt vi kjørte forbi, og fortalte historier. Hun pekte på sykehuset og fortalte at det pleide å være en åker der, som hun jobbet på da hun var 12 år gammel. Hennes første kjærlighet var en på gården, men det var «forbudt» for de hvite å være forelsket i indianere.
Jeg fikk henne hjem, og hun så på meg og takket meg. Jeg gav henne telefonnummeret mitt, og ba henne ringe meg hver gang hun trengte en kjøretur.
Hun så på meg igjen og sa: «Jeg vet ikke hvor du kom fra, men takk skal du ha.»
Jeg kommer nok aldri til å høre fra Isabelle, og kanskje aldri se henne igjen. Men hun gav meg en av de mest minneverdige dagene i livet mitt. Hun har rørt meg, og jeg håper historien min kan få andre til å få lyst til å hjelpe fremmede.
Etter at Murphy postet historien på Facebook, så barnebarnet til Isabelle den. Hun kommenterte at Isabelle har det bra, og blir passet bra på.
Del gjerne historien videre om du ble rørt!
