Pilot har ingen lett jobb. Hver dag putter folk hele verden over livene deres i deres hender, på menn og kvinner bak spakene på fly som tar oss over hele kloden.
Mens folk flest tenker mer på om flyet vil være på tiden, er disse fagfolkene mye mer opptatt av å komme seg frem trygt.
Denne historien handler ikke så mye om profesjonalitet, men heller hjertet bak den. En pilot kalt Chad delte denne utrolige historien en stund tilbake, og det har rørt hjertene til mennesker over hele verden.
Noen ganger kommer de beste gavene uten forvarsel. Jeg skulle til å sjekke instrumentene i forberedelsen til min siste flytur den dagen, en kort svipptur fra Atlanta til Macon i delstaten Georgia. Klokka var 19:30 på julaften, men i stedet for å gafle innpå med mors kalkunmiddag, var jeg opptatt med å få andre mennesker hjem, forklarer Chad.
Over den lave summingen av snakkende passasjerer, hørte jeg rasling bak meg. Jeg kikket over skulderen og like utenfor cockpitdøren var en liten gutt på omtrent ni år som stirret intenst på cockpiten. Når jeg så ham i øynene begynte han å snu seg bort. ‘Hold opp,’ ropte jeg. ‘Kom inn her, heller’.
Jeg var på hans alder da jeg først så cockit-panelet lyse opp som et juletre, og jeg kunne nesten ikke vente med å bli pilot. Men nå som jeg var pilot i charterselskapet lurte jeg på om jeg hadde gjort det riktige valget. Her tilbragte jeg min første julaften borte fra hjemmet, og hva skulle jeg oppnå med det? Hvordan skulle jeg sette fotavtrykket mitt her i verden – skulle jeg gjøre noe annet enn å frakte folk fra by til by?
Gutten gikk forsiktig inn i cockpiten. ‘Mitt navn er Chad’, sa jeg, og stakk ut hånden min. Med et sjenert smil trykket han hånden min. ‘Jeg er Sam,’ sa han og vendte seg til det ledige setet ved siden av meg. ‘Er det for kapteinen?’ spurte gutten.
Det er riktig, det er der kapteinen Jim sitter. ‘Har du lyst til å prøvesitte det?’
Sam blunket til meg fra under capsen. ‘Jeg vet ikke. . . Jeg mener . . . vel, hvis det er greit.’ sa han. Jeg senket setet slik at han kunne sette seg. Kapteinen elsket å gi demonstrasjoner av flyets gadgets til barna. Vel, det er jul, tenkte jeg.
Jeg kikket ut på bagasjevognene inntil flyet, og tenkte på alle gavene jeg ville ikke være i stand til å gi personlig til mine foreldre og venner neste dag. Sam fortalte meg at han og hans familie hadde fløyet inn fra Memphis. Jeg sjekket vaktlista. Kapteinen ville ikke komme før om noen minutter, men Sam så så begeistret ut, og jeg ville ikke korte ned på moroa. Jeg gikk over instrumentpanelet en gang til, og fortalte Sam hva hver knapp og spak gjorde.
Endelig kom Kaptein Jim ombord. ‘Howdy’ sa han og ga Sam et bredt glis. ‘Du vet, jeg har ikke noe imot at du blir her en stund hvis du vil bytte plass med meg.’ Sam lot kapteinen ta hans plass og vi begynte oppstarten. Jeg tenkte kapteinen ville sende Sam avgårde, men gutten var fremdeles der og kikket over skulderen min når tårnet spurte via radio om vi var klare til å slå på den første motoren i startsekvensen, nummer fire.
Jeg spurte kapteinen, som studerte værmeldinger; ‘Jeg må fortsatt gå over disse’, sa han. ‘Dere kan starte motor fire, dere.’
‘Okay, starter vi…’ sa jeg, og sjekket posisjoneringen av brytere. ‘Sa du «dere»‘?
‘Jada, bare gå videre med rutinen.’
Jeg så bort på kapteinen, og tilbake på flypanelet. ‘OK!’ Jeg slo på flyets blinkende røde lys for å vise at vi startet.
Så snudde jeg til min nye assistent.
‘Har du noen gang startet et fly før, Sam?’
Gutten gjorde store øyne og ristet på hodet. Etter mine instrukser, slo Sam forsiktig på en knott på takkonsollen som slår på tennerne i motoren. Så trykket han på en knapp så stor som hånden sin for å starte motoren. Til slutt, med begge hender rakk han frem til en spak for å innføre drivstoffet. Motoren nynnet seg til live.
Sam slipper spaken sakte og gikk tilbake, fylt av ærefrykt. Han hadde fått til å starte et fly, et svært rutefly, til og med. Jeg er ikke sikker på om jeg ville ha trodd det selv om jeg var på hans alder. Jeg takket Sam for å hjelpe oss.
‘Nei, takk kapteinen’ sa Sam. ‘Dette var virkelig flott!’
Idet han rygget ut av døråpningen og inn i kabinen, ga flyet gjenklang med lyden av motoren han hadde startet. ‘Du får ha en riktig god jul, Sam!’ sa kapteinen.
Sam så ut som han var i ferd med å gråte av lykke.
‘Takk skal du ha!’ sa han og med et siste titt på cockpiten snudde han og gikk ned midtgangen. Vi startet opp de andre motorene, tok av, og kom frem til Macon ca 4o minutter senere.
Tidlig på morgenen på julaften, skulle vi ta turen tilbake til Atlanta. Da kom en av flyvertinnene inn. ‘Hei dere, det kom en gutt i morges. Moren hans ville jeg skulle takke deg for å vise sønnen rundt i cockpiten igår kveld. Hun sa han ikke kunne slutte å snakke om cockpiten. Hun ville jeg skulle gi dere dette, sa flyvertinnen og ga dem en pakke kjeks og et brev fra moren.
‘Dæven!’ sa kapteinen. Han bet i en av sjokoladekjeksene. Han åpnet brevet og leste det stille.
Han sukket dypt og snudde seg mot meg, ‘Gutten fikk kreft’, sa han, og leste brevet høyt:
‘Kjære piloter,
Takk for at Sam fikk se dere jobbe på lille julaften. Sam har kreft og har vært i Memphis for å få cellegift. Dette er første gang han har vært hjemme siden behandlingen begynte. Vi kjørte Sam til sykehuset, men siden han elsker å fly, bestemte vi oss for å fly ham hjem. Jeg er ikke sikker på om han noen gang vil komme til å fly igjen.
Legen hans har sagt at Sam kun har noen få måneder igjen. Sam har alltid drømt om å bli en pilot. Flyturen vi tok fra Memphis til Atlanta var spennende for ham. Han var ikke sikker på å fly på et av de mindre flyene ville vært så mye moro, men dere to herremenn ga ham den største julegaven tenkelig. I et par minutter gikk drømmen i oppfyllelse, takket være dere.’
Jeg så ut på rullebanen som skinte foran oss i solen. Da jeg snudde meg mot Jim, stirret han fortsatt på brevet. Flyvertinnen kom inn og sa at passasjerene var klare for avgang. Hun stuet vekk kjeksene, og vi gikk gjennom sjekklisten. Deretter kremtet Kaptein Jim og sa: ‘Start motor nummer fire.’
Jeg hadde ønsket å være hjemme med mine kjære, å utveksle gaver i jula. Men den lille gutten viste meg at noen ganger kommer de viktigste gavene vi kan gi helt uten forvarsel og de mest dyrebare er de vi får fra fremmede.
DEL gjerne historien videre om du er enig med Chad!
