Irena Sendler ble født i Warszawa i Polen, i 1910. Hun lærte raskt fra sin far at man alltid skal respektere og hjelpe mennesker i nød. Og det rådet skulle det vise seg at hun fulgte.
Da Irena var syv år gammel, gikk faren bort, av tyfus. Men han hadde påvirket sin datter stort i løpet av de syv årene de hadde sammen. Hun fulgte i hans fotspor da hun ble eldre. Faren hadde vært lege – Irena utdannet seg til sykepleier, og fikk seg jobb på sykehuset i Warszawa.
På denne tiden var store deler av Europa antisemittisk, men Irena hadde ingen fordommer mot andre.
Etter at 2. verdenskrig brøt ut, skapte nazistene ghettoer i Warszawa, hvor jødiske familier ble samlet. Det var vanskelige levevilkår, og Irena meldte seg inn i en hjelpeorganisasjon for jøder.
Situasjonen ble verre og verre, og Irena skjønte til slutt at hun måtte prøve å redde så mange jøder som mulig.
Sammen med flere andre, begynte Irena å hjelpe jødiske barn med å flykte fra ghettoen. Da de slapp ut ble de overlevert til fosterfamilier eller barnehjem.
Selv om de hadde gode intensjoner, var det naturligvis ikke alle mødre som ville gi fra seg barna sine. De visste ikke at ting skulle bli enda verre, og at de fleste familiene til slutt skulle ende opp i konsentrasjonsleire.
Etterhvert som ting tilspisset seg ytterligere, ble ghettoene mer og mer overvåket av nazistene, og å smugle ut barna var ikke lenger enkelt. Irena og hennes medsammensvorne måtte derfor ty til kreative metoder. Blant annet brukte de ambulanser, hvor de gjemte barn i likkister, som nazistene ikke kom til å åpne.
Blant alle barna som ble reddet, var det en jente som skilte seg ut. Elzunia var 5 måneder gammel da Irena puttet henne i en treeske og sendte henne ut av ghettoen med en forsendelse av murstein. Det eneste minnet hun hadde om familien sin, var en liten sølvskje som moren hadde gjemt i klærne hennes.
Irena reddet totalt mer enn 2500 barn i løpet av årene og loggførte alt. Hun gjemte loggen sin i en blomsterkrukke i naboens hage.
Planen fungerte fint, men til slutt oppdaget nazistene hva hun gjorde. Hun ble fengslet og torturert. Men på tross av torturen, nektet hun å oppgi loggen og informasjonen hun satt på. Hun ble derfor dømt til døden.
Men, skjebnen ville det heldigvis annerledes. De som hadde hjulpet Irena med å smugle barna ut av ghettoen, klarte å redde henne ved å bestikke en soldat. Fra dagen hun ble reddet, endret hun navn og levde under falsk identitet. Men hun stoppet ikke å hjelpe andre.
Da krigen endelig var over, avslørte Irena all informasjonen hun satt på, slik at flest mulig skulle kunne gjenforenes der det var mulig.
Hun giftet seg, fikk tre barn og levde siden et lykkelig liv.
I 2007 ble hun nominert til Nobels fredspris, men hun vant ikke. Året etter døde hun, i en alder av 98 år.
For en fantastisk kvinne, med et stort hjerte! DEL gjerne historien med dine venner!
