Knut, en fyrig 4-åring med bustete hår og en vilje sterk som stål, var i ferd med å nå kokepunktet. Hans mor, en tålmodig sjel, hadde nettopp nektet ham å leke ute i regnet. Dette var dråpen som fikk begeret til å renne over for lille Knut. «Jeg får aldri lov til noe som helst!» utbrøt han.

Han trampet rundt i stua. Hans små, men bestemte skritt gjenlød i rommet. Han mumlet og skrek ut sin frustrasjon. «Jeg skal rømme!» ropte han.

Moren, som hadde hørt dette før, nikket forståelsesfullt. Hun fortsatte med sitt.

Knut trampet sint rundt mens han høylytt proklamerte sin intensjon om å stikke av. I det han forsvant opp i andre etasje der soverommene var, kunne man høre døren slå i med et brak. Moren hørte lydene av skuffer og skap som ble åpnet og lukket i hui og hast – et klart tegn på at han var i full gang med å pakke.

Etter en stund kom Knut ut i stua igjen. Han slepte med seg to overfylte kofferter. Moren så på ham og spurte med et halvt smil: «Og hvor har du tenkt deg hen, min lille oppdagelsesreisende?»

Knut stoppet opp. Han pustet tungt ut og sa: «Jeg skal ikke noen steder! Jeg får jo ikke engang lov til å krysse gata alene!» Frustrasjonen var tydelig i hans små, oppgitte skuldertrekk.

Moren spurte forsiktig: «Men kjære, hvorfor har du da pakket to kofferter?» Knut svarte triumferende: «De er ikke til meg. De er til DEG! Så du kan dra!»

DEL gjerne på Facebook hvis du synes denne var morsom! 😂