Sean Whalen har virkelig opplevd hvordan skilsmisser kan påvirke livet til barn.
Han hadde nylig en opplevelse på en restaurant som han delte på Facebook – og vi har oversatt innlegget hans her.
Kilde: Facebook / Sean Whalen / Lions Not Sheep Experience / Littlethings
«Skilsmisse.
Dagen foreldrene mine gikk fra hverandre, vil jeg huske for alltid.
Faren min og jeg kranglet. Jeg, moren min og lillebroren min stakk av, fordi faren min klikket. Vi bodde på et hotell den natten. Da vi kom tilbake dagen etter, hadde faren min byttet låsene.
Jeg så moren min be om å få komme inn, for å hente klærne våre. Han lot oss ikke komme inn. Vi måtte komme tilbake senere samme dag med politiet.
Jeg glemmer aldri opplevelsen av å få en søppelsekk og 10 minutter på å raske med meg alt. Jeg tok med så mange klær jeg kunne finne. Det var siste gangen jeg satte fot i huset jeg vokste opp i.
Ingen baseball-pokaler.
Ingen baseball-kort.
Ikke noe av tingene mine.
Til og med skilpadden ble igjen.
Jeg, moren min og broren min flyttet inn i en liten leilighet. Vi hadde ingenting. Vi fikk noen gryter, sofaer, senger og mat fra kirken.
Faren min tømte bankkontoene, og moren min hadde ingenting.
Ingen familie. Ingen støtte annet enn fremmede fra kirken.
Jeg vet fortsatt ikke hvordan hun klarte det. Jeg aner ikke hvordan hun ikke endte opp med å kaste inn håndkledet. Jeg ville gjort det.
Jeg husker jeg så henne om kveldene, be på sine knær. Jeg kan bare forestille meg samtalene hun må ha hatt med Gud. Jeg kan bare forestille meg tårene som må ha rent nedover kinnet hennes.
Jeg stiller spørsmål ved mye, men denne alenemoren med to gutter gav aldri opp. Hun gav aldri opp.
Det var først da jeg ble eldre og hadde flere jobber selv og ble alenepappa at jeg skjønte hva hun gikk gjennom. Da jeg var yngre, skjønte jeg ikke hvor mye hun må ha slitt. Hun jobbet livet av seg bare for å få endene til å møtes. Hun gjorde alt hun kunne for at jeg og broren min skulle få det som vi ville.
I kveld var jeg og sønnen min på en liten kinesisk restaurant vi elsker. Der var det en ny servitør. Hun stakk seg ut fra de andre.
Eierne er kinesiske. Alle som jobber der er kinesiske. Men ikke denne servitøren.
Hun var fantastisk, og gav sønnen min komplimenter og smil.
Vi spiste maten vår. Etter å ha småpratet litt med henne, skjønte jeg at hun var i en vanskelig situasjon. Hun ville ikke være der, men måtte det. Og gjorde sitt beste for å smile.
Det knuste hjertet mitt – jeg så moren min for meg, hvordan hun må ha hatt det på samme måten.
En alenemamma. Som enten har valgt det selv, eller endt opp sånn.
Hun jobber onsdag kveld for å ha penger til mat på bordet og sko på bena til ungene sine. Ikke for status eller respekt. Men for å overleve. Og forhåpentligvis se noen smil om munnen på barna sine.
Jeg følte med henne. Jeg følte smerten hennes. Jeg fortsatte å tenke på hvor vanskelig det må være for enkelte mødre, som min egen mor.
Jeg vet at tipsen min ikke dekker husleia hennes. Jeg vet at tipsen min ikke dekker tannlegeregninger og ikke kan fylle en fryser.
Men jeg håper at jeg kan gi henne et smil om munnen og kanskje et lite pust i bakken. At hun kan gå hjem og gjøre noe hyggelig for barna sine.
Jeg kjenner ikke historien hennes. Jeg trenger ikke det.
Jeg håper bare at tipsen jeg gav, kan gi henne ekstra motivasjon når hun vil gi opp.
Jeg vet ikke – og får nok aldri vite det.
Men jeg vet følgende; alenemødre trenger å møtes med all respekt de kan få. Dere er vakre og vil lære fra all jobben dere gjør for barna deres. De vil huske det. Akkurat som jeg husker min mor, og jeg er evig takknemlig.
Mamma, jeg elsker deg. Du er min store helt.»
For en inspirerende historie! Det krever mye å være aleneforeldre, og Seans ord treffer midt i hjertet. Hvis du er enig, DEL denne posten med dine venner på Facebook!
