De aller fleste av oss prøver å unngå å tenke på vår egen død, men de som lider av sykdommer som de vet at én dag kommer til å ta knekken på dem, tenker ofte mye på det. Sonia fra Idaho i USA, fikk vite at hun hadde en uhelbredelig kreftform, og at hun ikke hadde lenge igjen. Da bestemte hun seg for å gjøre noe uvanlig; hun skrev sin egen nekrolog. Den går nå sin gang i sosiale medier, og vi har nok alle noe å lære av Sonia.
Slik lyder nekrologen:
Mitt navn er Sonia Todd, og jeg døde av kreft da jeg var 38 år gammel. Jeg bestemte meg for å skrive min egen nekrolog fordi de ofte blir skrevet på måter jeg ikke liker. Enten er det familie eller venner som samles, og skriver opp hver eneste minste ting man har klart i livet, fra vugge til grav, eller så prøver de å lage noe poetisk om livet til en som høres så pompøst ut at man høres ut som en helgen.
Jeg liker ikke tidslinjeformatet, for la oss bare innse det med en gang; jeg har egentlig aldri gjort noe veldig nevneverdig. Annet enn å bli mor til mine to fantastiske, elskverdige og morsomme sønner James og Jason, gifte meg med min enestående mann Brian, og å akseptere Jesus som min frelser. Utenom det har jeg ikke utrettet så veldig mye her i livet.
Jeg ville heller ikke at masse venner skulle samles og skrive en forgudende tekst om meg, som ville endt opp med halvsannheter og en del hvite løgner. Jeg liker ikke å putte venner og familie en en slik situasjon.
Sannheten, eller i hvertfall min versjon, er denne: jeg har gjort mitt beste. Noen ganger har jeg fått til ting, men de fleste gangene har jeg feilet, men jeg har prøvd. På tross av alle mine sprøe kommentarer, vitser og klager, elsket jeg virkelig mennesker. Det eneste som skiller meg fra andre er hva slags synder vi har begått. Jeg har ikke gjort alt riktig i livet, og når livet nærmer seg slutten så er det de små tingene man har gjort som kan ha gjort andre lei seg man angrer på.
Livet mitt var ikke perfekt, og jeg møtte på mange motbakker. Jeg var helt ute og kjøre fra jeg var 16 til 20… eller kanskje fra 14 til 22. Jeg prøvde alle mulige frisyrer og klesstiler. Men det viktigste var at jeg elsket livet. Noe var vanskeligere enn andre ting, men jeg lærte noe av alle mine feil.
Det å dø ung har også sine fordeler: jeg har for eksempel fortsatt et studielån – og jeg kommer aldri til å betale dem ned. Og nå er jeg ikke lenger redd for seriemordere, telefonselgere eller terrororganisasjoner. Jeg bryr meg ikke om rynker eller Co2. Og jeg bryr meg ikke om politiske valgkamper.
Noen fortalte meg at å skrive sin egen nekrolog er en morbid tanke, men jeg synes det er fint å kunne si takk til alle som har hjulpet meg opp gjennom. Alle som elsket meg, hjalp meg, brydde seg om meg, lo med meg og lærte meg ting så jeg kunne leve et fint liv. Jeg var velsignet som kjente alle dere. Dere gjorde livet mitt verdt å leve.
Hvis dere noen gang tenker på meg, og vil gjøre noe for å hedre mitt minne, vil jeg at dere skal gjøre noe av dette:
Jobb som frivillig på en skole eller et bibliotek.
Skriv et brev til noen og fortell dem hvor glad du er i dem.
Hvis du røyker – slutt.
Hvis du fyllekjører – slutt.
Skru av mobiltelefonen og ta med barna dine ut for å kjøpe is og snakk med dem og drømmene deres.
Tilgi noen, selv om de ikke fortjener det.
Stopp på alle saftkiosker du ser, og skryt til barna av hvor god saften er.
Nekrologen avslutter med: Få noen til å smile i dag!
Nekrologen er både utrolig trist og rørende på samme tid. Forhåpentligvis kan vi alle lære noe av Sonia, som klarer å omfavne døden med både humor og ærlighet.
DEL gjerne budskapet til Sonia med dine venner på Facebook!
