En mann har delt sin utrolige kjærlighetshistorie med kona si på Facebooksiden Humans of New York. Kona lider av demens, og han valgte å dele historien om hvorfor hun alltid stikker hånden inn under skjorta hans. Historien spredte seg raskt på Facebook, og har rørt mennesker verden over.
Historien startet da han var 19 år, og hun var 16. De var enkle mennesker, beskriver han, som fort falt for hverandre. Bare noen år senere giftet de seg. Da de feiret sin 50. bryllupsdag, skulle noe endre seg. Da de kjørte hjem fra feiringen, merket han nemlig at noe var feil.
«Da vi kjørte hjem, sa hun flere ganger at vi kjørte feil vei. Hun var veldig påståelig, så jeg sa ikke noe til henne. Jeg lot henne bestemme, for jeg visste at vi snart var på motorveien igjen», forteller han til Humans of New York, og fortsetter: «Da skjønte jeg det. Hennes far var dement. Hans far igjen var også dement. Da skjønte jeg hva som skjedde.»
Fra den dagen begynte sykdommen sakte men sikkert å ta over. En morgen oppdaget han at hun hadde forsvunnet midt på natten. Heldigvis fant han henne, men hun rev seg løs, og ville ikke hjem.
Han forteller at han er lei seg for at de ikke lenger kan dra ut og danse eller besøke andre. Hun glemte også hvordan man spiller piano, til tross for at dette har vært hennes favoritthobby i mange år. Det vanskeligste han har gått i gjennom var da de sluttet å opptre for pensjonistene på eldrehjemmet i nærheten, da det hadde vært en viktig aktivitet for den begge i mange år. Til tross for dette, insisterer mannen at det er verdt å holde ut.
Han fortsetter å forklare;
«Jeg ser det ikke som noen forbannelse. Det er en ære. Det er det her Gud har bedt meg om å gjøre. Han har tatt hånd om familien min hele livet, og nå er det dags for meg å ta hånd om henne. Hun er her ikke mentalt lenger, men jeg har henne her fortsatt. Jeg kan fortsatt få henne til å le. Jeg kan lage boblelyder og blåse på henne, for å få henne til å le», forteller han med tårer i øynene.
«Hver morgen sitter vi i stolen og koser frem til formiddagen. Jeg har vugget henne mer enn jeg har vugget barnebarna mine. Hun liker å putte hånden sin under skjorta mi for å kjenne huden min, og hun liker fortsatt å kysse meg. Da kan alt være som i gamledager, bare for et lite sekund.»
«Noen ganger snur hun seg mot meg og gir meg et kyss. Vi snakker om alt mellom himmel og jord, selv om vi har vært sammen i så mange ord. Hun kan ikke uttale ord riktig lenger, de er umulige å forstå. Men jeg skal aldri be henne være stille – de ordene er bedre enn ingen ord.»
DEL gjerne denne rørende historien med venner og familie på Facebook!
