Den 18. august i fjor sommer, hørte en 83 år gammel russisk kvinne en rar lyd utenfor huset sitt. Det hørtes ut som gråt. Hun kikket ut, og så noe liggende i gresset.
Det viste seg å være en nyfødt baby, innpakket i et lilla teppe. Kvinnen som fant babyen bodde ved siden av et barnehjem, og tok umiddelbart med seg barnet dit. Legene undersøkte barnet, og slo fast at babyen var frisk og rask. Hun var ikke engang en uke gammel, og var varm. Ved siden av babyen lå det en pakke bleier og barnegrøt. Men legene fant snart noe som skulle gi dem en enda større overraskelse.
I klærne til den lille jenta, var det et brev. Der stod det følgende; «Tilgi meg, men jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av henne. Hun er en frisk og rolig jente, født 12. august. Hun har blitt vaksinert. Dette er det mest grusomme jeg noen gang har gjort i livet, og jeg lover jeg vil komme tilbake for å hente henne, men akkurat nå har jeg ikke noe annet valg – vi bor på gata.»
Saken spredde seg raskt i media, og flere familier sa de ville adoptere jenta. Ingen trodde moren ville komme tilbake. Men, fire dager etter at babyen ble funnet, kom det en ung kvinne og spurte etter datteren. Da hun ble stilt spørsmål rundt hvem hun var, fortalte hun den hjerteskjærende historien;
Navnet hennes var Natalia, og hun hadde flyttet til Krasnoyarsk i Russland på utkikk etter en jobb. Hun møtte en mann, og de to ble et par. Da Natalia ble gravid, ville mannen hennes at hun skulle ta abort. Hun nektet, og han brøt all kontakt med Natalia.
Ikke lenge etterpå mistet hun jobben. Foreldrene hennes ville ikke støtte datteren som nå skulle bli alenemor. Da Uljana ble født, var Natalia helt alene, og desperat. Hun spurte på et sykehus om hun kunne etterlate babyen der i noen dager, men fikk nei. Hun gikk fra sted til sted, og måtte sove på gata. Til slutt oppsøkte Natalia barnehjemmet.
Natalia skammet seg over historien sin. Hun sa hun hadde stått på avstand og passet på at noen oppdaget Uljana, og tok henne med seg til barnehjemmet. De neste fire dagene hadde hun brukt på å samle sammen litt penger, snakket med foreldrene sine og skværet opp, og fått et sted å bogjennom en organisasjon. Men da hun ville hente datteren sin, var det for sent; Natalia hadde ikke lenger noen rettigheter, og Uljana var offisielt foreldreløs.
For å ha en sjans til å få tilbake datteren sin, måtte Natalia gjennomgå en DNA-test og medisinske undersøkelser. Hun ble avhørt av politiet. Det tok 4 måneder og en rettsak før det ble avgjort at hun skulle få en sjanse til. Natalia og Uljana dro tilbake til stedet Natalia kommer fra. Der får hun nå ha datteren sin, under tilsyn fra sosialtjenesten.
I ettertid har det blitt diskutert kraftig i sosiale medier – noen mener moren bør settes i fengsel. Andre mener hun bør få en sjanse til, siden hun ikke visste hva hun skulle gjøre. Men det viktigste er uansett at Uljana får den barndommen hun fortjener. Hva synes du?
Lykke til videre, Uljana! DEL gjerne historien videre med dine venner på Facebook.
Under er en video, publisert av en lokal politistasjon, som forteller Uljanas historie på russisk.