Denne historien finner sted i det russiske distriktet Yaroslavl, og vil nok sent glemmes.
En dag for flere år siden, hørte noen forbipasserende barnegråt fra et hus. De tenkte ikke noe videre over det, men dagen etter kunne barnegråten fortsatt høres – og da la de merke til at det ikke var noen lys på i huset. De tok derfor kontakt med politiet.
Politibetjentene ble sjokkerte da de gikk inn i huset; i den mørkelagte stuen lå det ei lita jente, på omtrent ett år. Hun lå midt på det skitne gulvet og gråt. Huset var tomt. Det var bare henne der.
Politiet tok med jenta til sykehuset i all hast. De konstaterte med at hun hadde en brukket hofte, og hun var utslitt og utsultet. Hun hadde vært alene i omtrent en uke.
Etterhvert klarte politiet å finne ut hvem foreldrene var. Men hvor de var, klarte de ikke å finne ut. De var som sunket i jorden. Jenta, som heter Liza Berbitskaya, ble derfor klargjort for adopsjon.
Samtidig som Liza lå på sykehuset, var det en kvinne ved navn Inna Nika, som nettopp hadde blitt mor, på naborommet. Hun hørte barnegråten, og gikk inn på rommet. Hun fikk høre historien til Liza av sykepleierne. Fra den dagen passet hun på å ha med leker og bleier til den lille jenta.
Selv hadde Inna to sønner fra før, og hun hadde aldri tenkt å adoptere noen. Men da hun en dag oppdaget at Liza var borte fra sykehuset, skjønte hun at hun måtte ha den lille jenta i livet sitt.
«Jeg spurte om adressen til barnehjemmet og løp bort dit. Hvor lang tid det tok, husker jeg ikke.»
Og litt senere var Liza adoptert. Hun var redd for høye lyder og slet med å spise fast føde. Det tok lang tid før hun lærte seg å gå. Moren bestemte seg derfor for å melde datteren på en danseskole, for at hun kanskje skulle få bedret motorikken sin.
Om det var dansetimene eller morskjærligheten som hjalp Liza, vet jeg ikke – men etter kort tid blomstret hun som aldri før. Ingen kunne tro at det var samme jenta som hadde blitt forlatt i et hus som ettåring av foreldrene sine.
Liz har et eksotisk utseende, noe som gav henne mye oppmerksomhet – både positivt og negativt. Blant annet ble hun kalt «sigøyner» på skolen, men Liza var sterk, og skjellsordene prellet av henne.
«Hun skammer seg ikke over hvem hun er», sier Inna, «Da hun var liten, fortalte jeg henne at folk alltid kom til å stirre på henne, og at hun måtte være forberedt på det.»
I en alder av tolv år har Liza vunnet flere talent-konkurranser og fått sin første jobb som tenåringsmodell.
Da historien spredde spredde seg, var det plutselig en som ville ha kontakt med Liza igjen – hennes biologiske mor. Kvinnen tok kontakt med Inna og krevde å få se barnet sitt igjen – noe Inna nektet. Inna vil at Liza selv skal bestemme om og eventuelt når hun skal møte sin biologiske mor.
Kjærligheten fra Inna reddet den lille jenta.Liza har nå hele livet foran seg og kan oppnå hva hun vil.
Takk for at det finnes fantastiske mennesker som Inna her i verden!
Se et nyhetsinnslag (på russisk) her – og DEL gjerne den utrolige historien med dine venner!
