Dette er en sann historie, som fant sted i 1993 i USA. Vi har oversatt den til norsk. Kilde: Tickld & The Baltimore Sun & Holly
Da Amy rundet hjørnet i gangen utenfor klasserommet, kolliderte hun med en gutt fra femteklasse. «Pass deg, din idiot», ropte gutten i det tredjeklassingen falt i bakken. Så, med et smil om munnen, tok han tak i beinet sitt og haltet avgårde for å etterlikne Amy. Hun haltet nemlig alltid.
Amy lukket øynene og sa til seg selv at hun skulle ignorere ham. Hun reiste seg opp og gikk videre.
Men på slutten av dagen tenkte hun fortsatt på episoden med den eldre gutten. Han var ikke den eneste som mobbet henne. Det virket som helt siden hun startet på skolen, ertet noen henne daglig. Enten fordi hun snakket litt rart, eller fordi hun haltet. Hun var lei. Selv i et klasserom fult av barn følte hun seg alene. Da hun satt ved middagsbordet med foreldrene senere på dagen, var hun stille. Moren, Patti Hagadorn, visste ting ikke bra på skolen. Da hadde moren noe hun tenkte kunne være oppmuntrende. Dette var rundt juletetider, og hun hadde lest noe i avisen;
«Det er en konkurranse på radiokanalen», sa moren, «skriv et brev til julenissen, og du kan få ønsket ditt oppfylt! Jeg tror en søt jente som deg burde delta!»
Amy lo. Det hørtes gøy ut. Hun tenkte ut hva hun ønsket seg aller mest til jul. Så smilte hun, og begynte så skrive:
«Kjære julenissen. Mitt navn er Amy. Jeg er 9 år gammel. Jeg har et problem på skolen. Kan du hjelpe meg? Barn ler av meg på grunn av måten jeg går på, måten jeg løper på og måten jeg prater på. Jeg har celebral parese. Jeg ønsker meg én dag hvor ingen ler eller gjør narr av meg.
Hilsen, Amy»
Radiostasjonen fikk masse brev. Men brevet til Amy gjorde mest inntrykk. Sjefen for stasjonen Lee Tobin leste brevet, og ringte avisen. Neste dag var brevet i avisa, og over hele landet spredde historien seg om Amy fra Indiana som spurte om noe så enkelt, men rørende, som en dag uten erting.
Og Amy fikk det som hun ville. Fra hele landet ble det sendt postkort og julekort fra fremmede. Noen hadde selv celebral parese. Andre hadde blitt ertet av andre grunner som barn. Alle hadde sitt budskap, og Amy leste alle brevene.
På skolen ble hun en «helt», som turte å si i fra, og alle beundret motet hennes. Borgemesteren i byen gjorde offisielt 21. desember om til «Amy Jo Hagadorn day» – en dag hvor alle skulle tenke på hvordan man skal behandle hverandre.
«Alle», sa borgemesteren, «vil og fortjener å bli behandlet med respekt, verdighet og kjærlighet». Og siden den dagen ble ikke Amy lenger mobbet.
Del historien videre om du likte budskapet og motet til Amy!
