En lærer hadde en helt vanlig dag på jobb når hun rettet skriveoppgavene til barna i klassen hennes. Oppgaven var å bruke språket for å beskrive hva de skulle ønske Gud kunne gjøre for dem.
Da lærerinnen kom hjem fra jobb, satt hun seg ned for å lese gjennom hva barna hadde skrevet. Det var mange materielle ønsker blant barna, men ett av svarene skilte seg ut fra resten. Og da lærerinnen leste gjennom det, måtte hun ty til tårer.
Oppgaven barnet hadde skrevet handlet om de dypeste ønskene han gikk og bar på i hverdagen. Mannen til lærerinnen hørte at hun gråt, og kom inn til henne og spurte hva som foregikk. Da svarte hun:
«Å herregud – Les dette. Det er fra en av barna i klassen min.»
Dette hadde barnet skrevet:
«Kjære Gud,
Gjør meg til en mobiltelefon. La meg ta mobilens plass der jeg og familien min bor.
Da blir jeg tatt godt vare på, familien min vil høre på hva jeg sier.
Jeg vil være midtpunktet, ha all oppmerksomhet uten avbrytelser.
Faren min vil holde meg med selskap med en gang han kommer hjem fra jobb, selv når han er trøtt.
Moren min vil se på meg når hun er sinna eller oppgitt, istedet for å ignorere meg.
Jeg vil at brødrene mine skal slåss om å leke med meg, at familien slipper alt de har i hendene bare for å være med meg en gang iblant.
Og sist men ikke minst, jeg vil kunne glede familien min og underholde dem hver kveld.
Vår herre, jeg ber ikke om mye – jeg vil bare ha et liv slik som alle mobiltelefonene i familien vår har.»
Om historien er sann eller ikke vites ikke – men vi deler den likevel, da vi synes budskapet treffer så bra!
DEL gjerne om du er enig i at folk bør få øynene sine opp fra telefonene sine!
