Linda Trevarn har opplevd alle foreldres mareritt – hun har mistet et barn. Datteren hennes var 13 år gammel da hun ble mobbet av jenter på skolen. Det startet med stygge kommentarer og hetsing, men utviklet seg raskt til grov fysisk mishandling.
Til tross for at lærere og foreldre gjorde alt de kunne, fortsatte mobbingen gjennom sosiale medier. Cassidy ville til slutt ikke gå på skolen lenger, men etter mange terapitimer gikk hun med på å gå på skolen to dager i uka. Sakte men sikkert ble ting bedre for den lille familien.
Men gleden varte ikke lenge. I februar 2014, ble Cassidy invitert over til noen nye «venner». Hun ante fred og ingen fare, men situasjonen endte med at Cassidy ble voldtatt av to gutter.
Da moren fikk vite hva som hadde hendt, ble hun knust, og kontaktet umiddelbart politiet. Cassidy turte dog ikke å anmelde forholdet, da hun var redd for hva som skulle skje. Politiet kunne derfor ikke gjøre noe.
Og mobbingen fortsatte. Cassidy byttet skole, noe som heller ikke hjalp. Hun spiste og sov knapt og fikk ofte panikkanfall. Moren gjorde alt for å hjelpe datteren sin, men da hun var 15 år gammel orket hun ikke mer, og tok sitt eget liv.
Moren var knust. Hun trodde hun aldri kom til å klare å prate om datterens bortgang, men et år senere tok hun mot til seg, og skrev et åpent brev på Facebook. Vi har oversatt brevet til norsk her;
«MOBBING DREPTE BARNET MITT…
Jeg har ikke pratet om dette på alt for lenge…
Det er en gjeng syke og onde barn på Wellington Secondary Collage (gutter og jenter som var 13 og 15 år da dette skjedde), som gjorde en grusom handling mot mitt søte, eneste barn, Cassidy Trevan, den 15. februar 2014.
Cass var bare 13 år gammel, og selv om jeg i to år desperat prøvde å gjøre alt jeg kunne for å holde henne i live, kom hun aldri over det. Selv om vi flyttet og byttet skole, klarte hun ikke være rundt mennesker, og en rask handlerunde endte ofte i tårer og panikkanfall.»
«Jeg måtte se datteren min lide i 22 måneder, etter det disse demonene gjorde mot henne… hun var var bekymret for at de kom til å finne henne og ta henne på nytt, hun ble kontunuerlig mobbet via sosiale medier, selv etter det dere gjorde mot henne. Hun led av flashbacks til det som hadde skjedd, mareritt, insomnia, angst, panikkanfall, PTSD og andre problemer.»
«Jeg stod hjelpeløst og så på mitt vakre barn viskes ut foran øynene mine, både mentalt og fysisk, til hun til slutt ikke kom seg ut av senga, og til hun til slutt ikke lenger orket smerten dere har påført henne. Selvmordet hennes var en direkte konsekvens av det dere gjorde mot henne.»
«Jeg vet hvem dere er, du vet hvem dere er og politiet vet hvem dere er. Jeg håper dette kommer til å hjemsøke dere resten av livet, og at dere en dag, hvis dere er heldige nok til å få barn selv… husker hva dere gjorde mot mitt eneste barn, og forestiller dere hvordan dere ville følt det om noen gjorde det samme mot deres barn.»
«Cassy var alt for meg, hun er det fortsatt og kommer alltid til å være det. Men nå har jeg ingenting, og jeg prøver fortsatt å finne meningen med å fortsette livet uten henne. Dere tok ikke bare livet av datteren min, barnet som jeg hadde elsket med hvert fiber av kroppen min i nesten 16 år, dere tok også livet av fremtiden min med henne. Jeg vil aldri se henne gifte seg, jeg vil aldri få barnebarn. Dere ødela så mange liv, i en egositisk og forkastelig handling som stammet fra sjalusien til en ond jente som klarte å få dere alle på samme side. Dette var ikke en lek, dette var ikke bare en kveld med moro for dere, dere tok barnet mitt sin uskyldighet, hennes evne til å stole på mennesketen, verdigheten hennes, rettighetene hennes, muligheten hennes for å leve et normalt liv.. og til slutt livet hennes.
Jeg er ingen ond eller sint person… men det dere gjorde … jeg håper dere aldri tilgir dere selv, og aldri glemmer navnet Cassidy Trevan. Dere har blod på hendene deres så lenge dere liver.
Mobbing drepte barnet mitt. Mobbing må bli tatt seriøst. Vennligst del videre.
-Linda Trevan.»
