Sykepleieren holder et dødt barn i armene – historien bak bildet, rører tusenvis til tårer.


Sykepleiere får ikke alltid den anerkjennelsen de fortjener for jobben sin. De jobber hardt, både dag og natt, året rundt for at barn og voksne kan få hjelpen de trenger.

Brittany Denise er en sykepleier i England, og har skrevet en tekst på Facebook, som forklarer hvordan arbeidsdagen hennes er. Hun jobber med premature barn, og opplever at de fleste tror at jobben hennes går ut på å kose og dulle med små babyer – men som du vil kunne lese i den rørende teksten, er det så mye mer enn bare det. Del gjerne teksten videre om du vil hylle verdens sykepleiere for deres fantastiske innsats!

«Som de fleste av dere vet, jobber jeg som sykepleier. Jeg jobber på intensivavdelingen med premature barn. Mange mennesker tror at det betyr at jeg får mate og kose med babyer hele dagen, men det stemmer ikke – heldigvis får jeg mulighet til det en gang i blant, men jobben min innebærer så mye mer enn det.

Jeg tar meg av barn som er født mange måneder for tidlig, og trenger moderne medisin for å overleve. Jeg setter på dem utstyr som forteller oss hvordan hjertet slår, hvordan de puster og gir dem medisiner.


Jeg tar beslutninger, tar meg av barna, trekker kabler, gir dem intravenøs væske og medisin.

Jeg lærer nye fedre hvordan de skifter bleie på deres små barn for første gang.

Jeg legger barnet ved morens bryst for forste gang (ofte med mange ledninger og rør), etter hun ikke har fått lov til å holde sitt nyfødte barn på mange uker.

Jeg trøster mødre, når de ser hordan deres små, skrøpelige barn har gjennomgått flere medisinske prosedyrer, enn noen kan forestille seg.

Jeg feirer ethvert fremskritt sammen med foreldrene; hver gang en ledning blir fjernet, hver gang barnet går opp i vekt.

Jeg deler gleden foreldrene som kan ta med seg barna hjem etter flere måneder på intensivavdelingen.

Jeg ser mirakler. Jeg er vitne til hvordan livet kommer tilbake, og hvordan livet slår alle odds. Men noen ganger går det dessverre ikke slik.

Jeg hjelper til med å gjenopplive barn, når hjertet deres stopper, og når deres små kropper ikke har energi til å kjempe lenger.



Jeg forbanner meg selv når jeg tenker på hvordan vi kunne ha gjort ting annerledes eller bedre, når vi ikke har flere alternativer igjen.

Jeg gir de små søte skapningene til foreldrene deres, når de tar sitt siste åndedrag, når vitenskapen og all verdens medisiner ikke lenger kan hjelpe dem.

Jeg gir barna medisin, så de ikke skal føle smerter i sitt siste øyeblikk på jorda.

Jeg hjelper familier med å huske på småting som de kan ta med seg hjem for å minnes sine elskede.

Jeg deler minner med familiene, og vi ler og gråter sammen. Barneavdelingen blir deres hjem.

Jeg omfavner foreldrene, når de forlater oss for siste gang, og håper at ordene mine kan gi dem litt trøst.

Jeg gråter noen tårer på vei hjem i bilen, i badekaret eller før jeg prøver å sove.




Jeg får støtte fra mine kollegaer. Alle de andre sykepleierne som jeg er så velsignet og får jobbe ved sammen med. Jeg støtter meg på dem for å få mer kunnskap, visdom og støtte.

Ja, det er «jobben» min å være sykepleier. Men det viser seg gang på gang, at jobben innebærer mye mer enn det.

Most everyone knows I am a nurse! A NICU Nurse. Many people think this means feeding and rocking babies, which…

Posted by Brittany French on 16. mai 2016

 

Bildet ble delt med morens tillatelse, for å vise hvilken fighter sønnen var. Dette bildet ble tatt like etter han forlot oss her på jroden, og det var en stor velsignelse å være hos ham i det øyeblikket. Jeg og alle de andre sykepleierne på avdelingen, som pleiet ham, følte det på samme måte. Bildet er tatt av Ashley Trainer-Smas. <3"

DEL gjerne historien til Brittany videre på Facebook om du ønsker å hedre sykepleiere for jobben de gjør!


HUSK!
Lik Dagensnytt på Facebook:

Vis kommentarer ()
-->