Det var en helt vanlig, stille tirsdag formiddag på den lokale barneskolen. Solen skinte svakt gjennom de store vinduene i korridoren, og alt virket fredelig. Men plutselig ble stillheten brutt av en hjertelig, nesten hysterisk latter.
Ute i gangen sto Lille Ole. Han hadde hendene plantet hardt mot magen, bøyde seg fremover og lo så tårene sprutet. Han hikstet og gispet etter luft, helt ute av stand til å roe seg ned. Latteren hans gjalla i den tomme korridoren og kunne sikkert høres helt ned til gymsalen.
Akkurat i det øyeblikket kom skolens strenge rektor gående rundt hjørnet. Han hadde på seg den faste, grå dressen sin og et ansiktsuttrykk som kunne fryse vann til is. Han stoppet opp, krysset armene over brystet og stirret på den lille gutten som holdt på å le seg i hjel.
«Ka i all verden e det du ler sånn av?» spurte rektoren med en mørk, tordnende stemme som pleide å få selv de tøffeste sjuendeklassingene til å skjelve i buksene.
Lille Ole rettet seg sakte opp. Han tørket bort en tåre fra øyekroken med ermet på genseren, tok et dypt pust for å samle seg, og så opp på rektoren med et bredt, rampete smil.
«Æ feis i klasserommet!» svarte Ole, og begynte nesten å le igjen bare av tanken.
Rektoren hevet det ene øyebrynet og så enda strengere på gutten. Han ristet oppgitt på hodet.
«Det e då vel ikkje nåkka å flire av!» sa rektoren, tydelig irritert over mangelen på respekt for skolens regler og folkeskikk.
«Jau,» svarte Ole kjapt, uten å nøle et sekund.
Rektoren sukket tungt. «Koffør det?» spurte han, i et forsøk på å forstå logikken til den lille bråkmakeren.
Ole gliste enda bredere, øynene hans lyste av ren skadefryd, og han sa med stor overbevisning:
«Før æ vart sendt på gangen…»
Så løftet han en liten pekefinger, pekte triumferende mot den lukkede døren til klasserommet, og la til:
«…mens resten må sett igjen i skjitlukta!»
