Presten i bygda hadde aldri vært med på jakt før.
Men etter å ha hørt de andre karene skryte over kaffekoppen hver høst, bestemte han seg: I år skulle han også være med.

Han fikk låne børse og oransje vest, og dro ut i skogen sammen med en god venn – en erfaren jeger som hadde felt både elg og bjørn før.

De tusla stille mellom trærne. Presten mumla små bønner for vær, vind og eventuelle dyr de måtte møte på.

Plutselig knitret det i lyngen.

– Dær e’n, hvisket vennen.

Der sto den.
En svær elgokse. Majestetisk. Uvitende. Hundre meter foran dem.

Begge løfta rifla. Pustet tungt. Siktet.

BANG!

To skudd, nesten samtidig.

Elgen stupte rett i bakken.

De sprang bort, hjertet hamret. Elgen var død – men det var bare ett kulehull å finne.
Begge var sikre på at de hadde truffet.

For å få slutt på diskusjonen ringte de lensmannen.

Etter litt mumling på sambandet kom lensmannen labbende gjennom mosen, med lua på snei og hendene i lomma. Han bøyde seg over elgen, studerte nøye et par minutter, ristet på hodet og sa rolig:

– Det var presten som traff.

Begge sperret opp øynene.

– Kordan i all verden kan du være så sikker på det? spurte presten.

Lensmannen smilte skjevt.

– Jo, du skjønne… kula gikk rett inn det ene øret og ut det andre.
Akkurat som prekene dine.