Gamle Peder, kjent for å være en trivelig kar med stor fortellerglede, var invitert til å holde tale i et bryllup.
Han hadde forberedt seg lenge. Skrevet notater, pugget vitser og pugget navna på både brud og brudgom – selv om han blandet dem sammen et par ganger på øving.

Men da den store dagen kom, oppdaget han til sin forskrekkelse at han hadde glemt gebisset hjemme på vasken.

Peder bannet lavt for seg selv. Hvordan i all verden skulle han holde tale når han ikke engang kunne si gratulerer uten å høres ut som en full sjømann med potet i kjeften?

Da kom en vennlig mann bort til ham ved bordet.

– Slapp av, Peder. Jeg kan kanskje hjelpe deg.

Mannen åpnet en liten koffert. Inni lå det flere gebiss.

– Prøv det her, sa han.

Peder satte det inn, men det var for løst. Det skled fram og tilbake som en såpe i dusjen.

– Nei, det der går ikke.

Mannen nikket og rakte ham et nytt.

– Prøv dette da.

Peder testet det. Denne gangen var det altfor stramt. Han klarte så vidt å åpne munnen.

– Æ tru æ kvele mæ sjøl med det her, mumlet han.

– Jaja, prøv det siste, sa mannen og rakte ham et tredje gebiss.

Peder satte det inn. Øynene hans lyste opp.

– Jøss. Det sitt jo som støpt!

Han gikk opp, hevet glasset og holdt en rørende og morsom tale som fikk både latter og applaus.

Etterpå gikk han bort til mannen igjen.

– Tusen takk for hjelpa! Det va jammen hyggelig å bli kjent med en så snill tannlege!

Mannen lo.

– Tannlege? Nei, gamle kar. Æ driver begravelsesbyrå.