Det var en gang to små gutter som bodde i ei lita, stille bygd innerst mellom fjellene. Bygda hadde én butikk, én bensinpumpe, og en gammel steinkirke som alltid lå der som et slags grått, værbitt monument over alle generasjonene som hadde levd og dødd i området. Kirka hadde et tårn som ravnene elsket å sitte på, og små vinduer som alltid så ut som de fulgte deg med blikket når du gikk forbi.

En klar høstdag bestemte de to guttene – bestevenner siden barnehagen – seg for å dra på jakt etter hasselnøtter. De hadde hver sin flettede kurv og en energi som bare tiåringer kan bære. De løp, lo, ropte i skogen og plukket alt de fant, helt til kurvene ble så fulle at nøttene nesten spratt over kanten.

Da de skulle hjem, passerte de den gamle kirka. Kveldssola lå lavt, og de lange skyggene fra gravsteinene strakte seg som fingre over plenen. Det knirket i trappa opp mot inngangsdøra, og ravnene satt mørke og tause på tårnet og fulgte med.

– Du, sa den ene gutten med et glis, – vi kan jo dele nøttene inne i kirka. Der er det stille, og ingen maser på oss.

– Ja! svarte den andre. – Og ingen ser oss!

De smøg seg opp trappa, men i det de åpnet døra, trillet to nøtter ut av kurven, hoppet ned trinnene og la seg pent til rette nederst.

– De tar vi på vei ut, sa gutten og trakk på skuldrene.

Inne i kirka satte de seg på det kalde steingulvet, dumpet kurvene foran seg og begynte å dele på ekte rettferdig barneskolevis:

– En til deg… og en til meg…
– En til deg… og en til meg…

Lyden av de små stemmene bar overraskende langt i det hule rommet.

Utenfor kom kirketjeneren gående. Han var en eldre mann som ikke lenger løp for moro skyld, og han bar både en lykt og et nøkkelknippe som klimpret for hvert skritt. Da han nærmet seg døra, hørte han plutselig de tydelige ordene innenfra.

Han stivnet.

– En til deg… og en til meg…

Øynene ble store som kirkeklokker.

– Kjære gode himmel, mumlet han. – Det… det må være Gud og djevelen som deler sjelene!

Han snudde seg så brått at lykta nesten falt i bakken, og løp alt han kunne mot prestegården. Det var lenge siden noen hadde sett ham bevege seg så fort.

Noen minutter senere kom han pesende tilbake med presten, som fortsatt var i ferd med å knyte prestekjolen igjen.

– Du må høre selv, far! ropte kirketjeneren. – Jeg tuller ikke! De sitter der inne og deler menneskene mellom seg!

Presten så skeptisk ut, men jo nærmere døra de kom, desto blekere ble han. For også han hørte det:

– En til deg… og en til meg…
– En til deg… og en til meg…

Lyden gav gjenklang gjennom hele kirkeveggen.

Vinden tok tak i løvet. Lykta flakket. Begge to sto som frosne fast, med hjertet dunkende helt opp i halsen.

Så ble det stille inne.

Altfor stille.

Presten og kirketjeneren lente seg automatisk nærmere døra, som om de kunne gjemme seg bak hverandre samtidig.

Da kom det, en stemme som var rolig, tydelig og helt uforglemmelig:

– En til deg… og en til meg…
Sånn. Da mangler vi bare de to nede i hovedtrappa.

Det smalt nesten i skoene da presten og kirketjeneren satte ny lokal rekord i sprint den kvelden. Ingen så dem igjen før etter søndagsmessa! 😄