Etter mange år som kelner på byens fineste restaurant, fikk Einar en dag beskjed fra sjefen om at tiden hans var over.

– Beklager, men vi må kutte ned på staben, sa sjefen.

Einar tok det med fatning, pakket forkleet sitt og gikk sin vei – men innvendig følte han seg tom. Hele livet hadde han brukt på å servere folk med et smil, trekke ut stoler og si “smakelig måltid”.
Hva skulle han gjøre nå?

Etter noen dager meldte han seg på arbeidskontoret, og der sto ei dame bak skranken som bladde i papirene og sa:
– La meg se… her, vi har faktisk en ledig stilling i et begravelsesbyrå.
– Begravelsesbyrå? gjentok Einar. – Jaja… folk skal jo både ete og dø, så hvorfor ikke?

Einar begynte på sin nye jobb uken etter.
Til alles overraskelse gjorde han det utmerket.
Han var presis, høflig og tok arbeidet med alvor.
Han strøk likkleder med samme nøyaktighet som servietter, bar kister med verdighet, og snakket til de pårørende med en ro som fikk selv prestene til å nikke anerkjennende.

Men… de andre ansatte begynte etter hvert å legge merke til én merkelig ting.
Hver gang Einar løftet en kiste opp i likvogna, gjorde han det samme ritualet:
Han åpnet lokket, stakk hodet ned i kista, ble stående noen sekunder, og så lukket han forsiktig igjen.

Ingen skjønte hvorfor.

Nysgjerrigheten vokste dag for dag, og til slutt bestemte kollegaene seg for å finne ut hva som egentlig foregikk.

En dag, da en ny kiste sto klar til bortkjøring, gjemte en av dem seg bak døra og fulgte nøye med.
Einar kom som vanlig traskende med sitt alvorlige uttrykk, tok tak i håndtakene og skjøv kista på plass i vogna.

Så – som alltid – åpnet han lokket, lente seg fram, stakk hodet nedi og sa med den samme høflige, servitøraktige stemmen han alltid hadde brukt i restaurantbransjen:

– Skal det være nåkka meir før vi stænge??