Det kunne vært enkelt å gi opp. Å slippe taket og gå videre. Men for Alisa var det utenkelig. Midt i krigens kaos bar hun sin gamle schæferhund hele veien til trygghet – fordi han var mer enn et kjæledyr. Han var familie.
Kilde: Mymodernet
Bare én dag før krigen startet, mistet Alisa faren sin. Kort tid etter måtte hun, sammen med moren, søsteren, ektemennene deres, fire barn og to store hunder, rømme fra hjemmet i Kiev. Hele familien presset seg inn i en liten Peugeot 307 – på vei mot en usikker fremtid.
Etter 16 timer på veien, og rundt 140 kilometer fra hjemmet, kom de til en liten landsby nær den polske grensen. Men ved selve grensen sto bilene stille i milelange køer.
Fast i kø – tok beina fatt
Å sitte i bilen kunne bety flere døgns venting. Familien bestemte seg for å gå resten av veien til fots. Men etter bare én kilometer kollapset Pulya, den 12,5 år gamle schæferen. Han klarte ikke å gå mer.
Hver gang han prøvde å fortsette, falt han om. Noen foreslo at de burde etterlate ham – men for Alisa var det helt uaktuelt.
«Han er familie»
– Han er ikke bare et dyr. Han er familie, sa hun.
Alisa og ektemannen byttet på å bære Pulya på skuldrene, kilometer etter kilometer, i bitende kulde. Totalt bar de ham 17 kilometer, helt til de nådde den polske grensen.
En smertefull avskjed
Da de endelig kom frem, ventet en ny prøvelse. På grunn av mobiliseringsreglene i Ukraina fikk ikke ektemannen krysse grensen. Han måtte snu og reise tilbake.
Alisa fortsatte alene – med barna og hundene. Sliten, men lettet over å ha reddet alle hun elsket.
Ekte kjærlighet gir aldri opp
Historien om Alisa har rørt mennesker over hele verden. Den minner oss om at ekte kjærlighet ikke handler om hva som er lett – men om hva som er riktig.
Neste gang noen sier at det er «bare et dyr», husk Alisa. Husk Pulya. Og husk at familie aldri er til salgs – og aldri forlates. 🐾❤️
