Det var en helt vanlig tirsdag formiddag på det lokale supermarkedet. Folk hastet rundt med handlelistene sine, fylte opp vognene og prøvde å gjøre unna handlingen så raskt som mulig.
Men borte ved grønnsaksdisken hadde tiden nærmest stått stille. Der sto det nemlig en eldre dame med et intenst og svært fokusert blikk.
Hun hadde stilt seg opp rett foran kassen med hodekål, og hun så ut til å ta oppgaven med å velge ut det perfekte kålhodet på aller største alvor.
Først løftet hun opp et stort, lysegrønt kålhode. Hun veide det i hendene, snudde det rundt og studerte hvert eneste blad med et kritisk blikk.
Så la hun det forsiktig ned igjen, akkurat der hun fant det.
Deretter tok hun opp et annet. Dette var litt mindre, men kanskje fastere i fisken. Hun klemte litt på det, strøk over overflaten og ristet sakte på hodet. Nei, dette var heller ikke bra nok.
Så fortsatte hun med det tredje, det fjerde og det femte. Hvert eneste kålhode måtte gjennom den samme strenge kvalitetskontrollen.
I mellomtiden begynte det å samle seg opp en god del folk bak henne. Handlekurver og vogner hopet seg opp, og folk begynte å kikke utålmodig på klokkene sine.
Man kunne høre dype sukk, litt kremting og irriterte fottrinn fra de som sto i køen, men damen lot seg ikke stresse. Hun var i sin egen lille kål-verden.
Etter at flere minutter hadde gått, og hun fremdeles sto og klemte på det samme partiet med kål, begynte stemningen i køen å bli ganske anspent.
Rett bak henne sto det en eldre herre med rullator og en enslig purreløk i kurven. Han hadde fulgt nøye med på hele seansen, og nå var begeret i ferd med å renne over.
Han tok et skritt frem, kremtet forsiktig for å få oppmerksomheten hennes, lente seg høflig frem og spurte med en mild, men tydelig stemme:
«Unnskyld meg frue, men driver De med slektsforskning?»
