Forrige uke stoppet jeg innom en bensinstasjon med gatekjøkken for å ta meg litt frokost. Jeg valgte å spise i bilen.

Mens jeg satt der, la jeg merke til en mann som satt på fortauskanten bak bygget, sammen med hunden sin. Ved siden av seg hadde han et lite pappskilt. Der sto det at han trengte hjelp til mat – både til seg selv og hunden.

Han så ut som en som hadde hatt mer enn sin del av motgang. Jeg satt og kikket bort på ham mens jeg spiste. Han sa ingenting. Bare satt der med blikket i bakken og klødde seg i nakken, mens folk gikk forbi uten å se på ham.

Da jeg var ferdig, gikk jeg inn igjen og kjøpte litt mer mat. En ekstra frokostmeny og kaffe. I bilen hadde jeg også en boks med hundemat, sånn jeg pleier å ha liggende når jeg er på tur med bikkja mi.

Jeg stoppet bilen ved mannen og rakte ham posen og boksen.

ANNONSE

Først så han overrasket ut. Så kom det et stort smil. Men da han oppdaget hundematen, mistet han fullstendig fatningen. Han begynte å gråte. Skikkelig. Sånn man gjør når alt har bygget seg opp altfor lenge.

Etter en stund klarte han å samle seg og sa stille:

ANNONSE

«Det er så lenge siden noen har behandlet meg som et menneske.»

Vi ble sittende og prate litt. Jeg spurte om han kunne tenke seg å jobbe noen dager – for skikkelig betaling, selvfølgelig. Han rettet seg opp og svarte uten å nøle:

«Jeg skal jobbe hardere enn noen du har møtt.»

Jeg ga ham visittkortet mitt, en femtilapp til bussbillett, og ba ham møte meg samme sted neste morgen.

Da jeg kom dagen etter, sto han der allerede og ventet – sammen med hunden. Jeg tok dem begge med til arbeidsplassen. Det var tungt arbeid, men han klagde ikke ett eneste sekund. Hunden fulgte trofast etter ham hele dagen.

Etter hvert som vi snakket, fortalte han historien sin.

Han hadde mistet kona si i en bilulykke. Huset de hadde bodd i i over tretti år, ble solgt etterpå. Han hadde ingen barn og ingen nær familie igjen. En periode bodde han på en campingplass, men der ble alt han eide stjålet. Nå hadde han bodd ute i over ett år.

Han fortalte også at folk hadde spyttet på ham mens han satt og ba om hjelp.

ANNONSE

Da arbeidsdagen var over, ga jeg ham 700 kroner – det han hadde fortjent. Ansiktet hans lyste opp. Det var som om jeg kunne se gnisten komme tilbake i øynene hans.

Jeg hentet ham hver dag resten av uka. Han jobbet like hardt hver gang, og vi ble godt kjent.

Da jeg skulle kjøre ham tilbake på fredagen, ba han meg om å kjøre til en campingplass litt utenfor byen. Da vi kom fram, smilte han.

«Nå har jeg råd til et telt,» sa han.
«Jeg og bikkja slipper å sove rett på bakken lenger.»

ANNONSE

Da jeg så ham gå bortover, med hunden ved siden av seg, ryggen rak og hodet hevet, var det vanskelig å tro at det var den samme mannen jeg hadde sett bak gatekjøkkenet noen dager tidligere.

Han lovte å møte meg igjen neste uke om jeg trengte hjelp. Det skal han få. Selv om jeg skal jobbe i en annen del av byen, har jeg allerede bestemt meg for å hente ham hver dag.

Det kjennes godt å gjøre noe for andre.
Men sannheten er at det var han som gjorde dagen min bedre.