Gubben hadde rigget seg til i godstolen. Den gamle, slitte lenestolen som hadde formet seg perfekt etter ryggen hans gjennom utallige kvelder foran skjermen. Han hadde gledet seg til denne boksekampen i flere dager. Det var snakk om årets store oppgjør, en kamp som alle hadde snakket om på pauserommet på jobben.
Han hadde forberedt seg grundig. På stuebordet sto det en iskald øl, en stor bolle med ostepop og et par biter med melkesjokolade for å toppe det hele. Alt var lagt til rette for en perfekt og lang kveld.
Han hadde lest utallige artikler om bokserne, analysert statistikken og diskutert taktikk med naboen over gjerdet. Forventningene lå tjukt i lufta i stua.
Så startet endelig sendingen. Dommeren ga klarsignal, og hovedkampen var i gang. Gubben lente seg fremover i stolen, stappet en neve ostepop i munnen og holdt nesten pusten.
PANG!
Et voldsomt slag traff midt i fleisen på den ene bokseren.
PANG!
Et nytt slag, like hardt, fulgte umiddelbart etter. Den store, sterke mannen i ringen vaklet, mistet balansen og deiset i gulvet som en sekk med poteter.
Dommeren begynte å telle. En, to, tre… Bokseren rørte seg ikke. Kampen var over før den i det hele tatt hadde rukket å bli spennende.
Gubben satt lamslått tilbake i godstolen. Han stirret vantro på skjermen mens vinneren jublet og konfettien regnet ned. Det hadde knapt gått to minutter. To usle minutter!
Han slapp ut et tungt sukk, ristet oppgitt på hodet og utbrøt høyt ut i rommet:
«Her har æ gleda mæ i fleire daga…»
Han tok en liten pause og fortsatte indignert:
«…og så e det over på to minutta?! Helt utrolig!»
Kjærringa, som satt i den andre enden av sofaen og var dypt konsentrert om et innviklet strikketøy, stoppet pinnene et øyeblikk. Hun så rolig opp over kanten på lesebrillene sine.
Hun lot blikket gli over mannen sin, nikket langsomt og forståelsesfullt før hun med et lurt smil svarte:
«Æ skjønne følelsen…» 😉😄🥊
