På den sjette dagen, da Gud var ferdig med det meste av skaperverket, lente han seg tilbake på en sky, klødde seg i skjegget og sa til erkeengelen Gabriel:

– I dag, Gabriel, skal æ lage noe heilt spesielt. Et lite land langt oppe i nord, som skal hete Norge.

Gabriel bøyde seg nysgjerrig frem.

– Ka som skal vær så spesielt med det da, Herre?

Gud smilte og begynte å tegne i lufta.

– Æ skal gi det de vakreste fjellan du kan tenke dæ. Høye og majestetiske. Djupe fjorda. Isbreer som glinse i sola. Elva så klare at du kan se fisken smile.

–  Æ skal fylle landet med skog, rein, elg og ørna som sveve fritt. Lufta skal vær så frisk at du får frysninga bare av å pust. Og for å toppe det hele, skal æ legge enorme oljeforekomsta ute i havet – så folk der aldri treng å sulte eller slite.

Gabriel nikka beundrende.

– Herregud, for et paradis du har laga! Det høres jo ut som verdens vakreste land!

Gud smilte stolt.

– Ja, og innbyggeran der skal æ kalle nordmenn. De skal vær sterke, arbeidsomme, ærlige og utrolig lykkelige. De skal bygge landet sitt på rettferdighet og frihet, og bli kjent som et av de beste folkeslaga på jorda.

Gabriel sto stille et øyeblikk, før han gløtta litt skeptisk på Gud.

– Unnskyld, Herre… men syns du ikkje du e litt vel sjenerøs med de her nordmennene?

Gud lente seg bakover, lo lavt og sa med et skjevt smil:

– Slapp av, Gabriel… du har ikkje sett ka for noen tullinga æ skal la styre det landet.