En ateist, godt voksen, velstelt og med den typen selvsikkert kroppsspråk som ofte følger sterke meninger, hadde fått setet ved siden av ei lita jente.

Hun kunne ikke vært mer enn åtte–ni år gammel og satt allerede rolig på plassen sin, med sikkerhetsbeltet festet og en bok i fanget.

Flyet begynte å rulle ut fra gaten. Kabinen var fylt av lav summing, host og knitring fra setebelter.
Mannen lente seg litt mot henne og smilte vennlig.

– Vil du prate litt? Flyreisen går fortere om man prater med noen.

Den lille jenta løftet blikket langsomt fra boka, studerte ham et øyeblikk og svarte rolig:

– Hva vil du prate om da?

Mannen smilte bredere. Dette var hans hjemmebane.
Han lente seg tilbake, foldet hendene over magen og sa med et underfundig smil:

– Hva mener du om at det ikke finnes noen Gud, himmel, helvete eller liv etter døden?

Han så på henne som om han forventet forvirring.
Jenta lukket boka forsiktig, la den i fanget og nikket.

– OK, sa hun. – Det kan være interessant å snakke om. Men la meg stille et spørsmål først.

Ateisten hevet øyenbrynene.

– Ja vel?

Hun lente seg litt fram.

– En hest, en ku og et rådyr spiser alle gress. Hvorfor driter da hesten klumper, kua store bløte klatter og rådyra små harde kuler?

Mannen ble helt stille.
Han åpnet munnen, lukket den igjen, stirret tomt framfor seg og tenkte.
Sekundene gikk.

Til slutt trakk han på skuldrene og sa ærlig:

– Hmm, ingen anelse!

Den lille jenta nikket sakte, tok opp boka igjen og sa rolig før hun åpnet den:

– Kjenner du deg virkelig kvalifisert til å diskutere Gud, himmel, helvete og livet etter døden når du ikke vet en skit?