Knut derimot, han hadde ikke engang kommet seg så langt.

Han satt på sengekanten med telefonen i hånda, håret til alle kanter og et sukk som hørtes ut som det kom fra bunnen av sjela. Så trykket han “ring” til sjefen.

Det tok ikke mange sekundene før stemmen i andre enden svarte, litt for våken og litt for myndig.

– Ja?

Knut kremtet, prøvde å samle seg og sa så høflig han klarte:

– God morgen, sjef. Jeg kan dessverre ikke komme på jobb i dag.

Det ble en kort pause.

– Åh? svarte sjefen. – Og hva er grunnen til det?

Knut nølte litt, som om han visste at dette kom til å høres idiotisk ut uansett hvordan han la det fram.

– Du skjønner… Silje har brukket et bein.

I andre enden ble det helt stille et lite øyeblikk. Så kom det et snøft, etterfulgt av en stemme som var tydelig irritert.

– Det der er det dummeste jeg har hørt. Du kan vel jobbe selv om din kone har brukket et bein?

Knut lukka øynene og lente hodet bakover mot veggen. Han visste det. Han hadde hørt det i hodet sitt allerede før han ringte.

– Nei… sukket han.

– Nei? gjentok sjefen, nå enda mer oppgitt. – Hvorfor i all verden ikke?

Knut trakk pusten dypt og svarte stille, nesten som om han håpet linja skulle bryte sammen av seg selv: