Stillheten var tung, og kaffekoppen sto urørt i hånden til mannen. Han satt der lenge, stirret ned i bordplata, som om han forsøkte å lese svarene i årringene i treverket.

Kona kom tassende inn litt for sent, litt for rolig, og med et ansikt som tydelig signaliserte at hun hadde en forklaring klar.

– Du…, begynte hun forsiktig. – Jeg kom ikke hjem i natt.

Mannen løftet blikket langsomt. Sa ingenting.

– Jeg ble bare liggende over hos en venninne, fortsatte hun raskt, som om det var den mest naturlige forklaringen i verden.

Han nikket sakte. Fortsatt ingen ord. Ingen spørsmål. Ingen reaksjon.
Da hun litt senere gikk på badet, tok han rolig opp telefonen.

Han ringte én og én av konas ti beste venninner. Småpratet litt først, spurte hvordan det sto til, før han forsiktig la fram saken. Ingen drama. Ingen anklager.

Ingen av dem visste noe.
Ikke én.

Noen uker senere var rollene byttet om.

Denne gangen var det mannen som ikke kom hjem. Klokka ble mye. Telefonen forble stille. Kona satt oppe i stua, irritert og mistenksom, og stirret mot ytterdøra.

Neste dag kom han inn døra, litt trøtt, men ganske avslappet. Han hang fra seg jakka og sa likegyldig:

– Jeg sov bare hos en kamerat i natt.

Kona knep øynene sammen.

– Åja? sa hun. – Javel.

Så tok hun fram telefonen.

Hun ringte mannens ti beste kamerater. Spurte rett ut. Ingen omveier. Ingen småprat.

Åtte av dem bekreftet at han hadde sovet der, og to hevdet at han var der fortsatt…