Jeg var på Rema i byen en helt vanlig dag, sto i kø med en stor sekk hundemat i handlekurven. Foran og bak meg sto folk og småpratet, og bak meg sto en dame som plutselig lente seg frem og spurte:

– Har du hund? spurte hun med et nesten altfor interessert smil.

Jeg så på henne og klarte ikke dy meg:
– Hvorfor skulle jeg ellers kjøpe hundemat???

Hun ble litt perpleks, og jeg fortsatte – uten å tenke meg om:
– Nei, jeg har ikke hund. Jeg skal begynne på min Pedigree-diett igjen. Jeg burde kanskje ikke, siden jeg havnet på sykehuset sist gang, men jeg gikk ned 25 kilo før jeg våknet på intensiven med slanger, nåler og intravenøs næring i begge armene.

Hun så ut som hun ikke helt visste om hun skulle le eller være bekymret, men jeg fortsatte:
– Det er egentlig en perfekt diett. Du fyller lomma med hundemat, og så spiser du én eller to når du kjenner deg sulten. Maten er næringsrik, og det fungerer bra – så jeg har tenkt å prøve igjen.

På dette tidspunktet sto hele køen og gliste. Folk prøvde å late som de bare ventet, men de fulgte nøye med.

Så kom spørsmålet, nesten hviskende:
– Men… havnet du på intensiven fordi du ble forgiftet av hundematen?

Jeg klarte nesten ikke å holde masken:
– Nei! Jeg gikk ned fra fortauskanten for å lukte en puddel i rumpa – og ble påkjørt av en bil!